Det foregår for tiden en ikke ubetydelig styrkeoppbygging mellom NATO og Russland her i Europa. Det snakkes om krig. Såpass alvorlig er det at NRK sitt lokalkontor i Viken nylig så seg nødt til å publisere en sak med følgende tittel: «Faren for krig mellom Russland og Ukraina kan stoppe Drammen håndballklubb fra europacupkamp».
Jeg falt ikke for fristelsen å lese selve saken. Det ville kunne ødelegge den saken jeg så for meg i hodet. Den skulle starte med bilder av opprulling av tungt skyts på sentraleuropeisk sletteland og hardbarkede ukrainere som røyker rullings i skyttergrava, for deretter å skifte brått til garderoben i Drammen, til en fortvilt håndballspiller som kaster billetten i bagen mens han utbryter: Faen ass, jeg har trent for dette hele livet.
Dette perspektivet på krigen minner meg om den kjente Narvik-frasen: «Hadde det ikke vært for Narvik, så hadde det ikke vært noen andre verdenskrig», altså et et behov for å relatere globale hendelser til lokale forhold, samme hvor absurd det måtte framstå. Håndballen i Drammen og narvikinger blir en slags virkelighetenes Forrest Gump; samme hva som skjer i verden, så har de en finger med i spillet.
Det er slike saker, blandet med såkalte krigsoverskrifter i riksmediene om en egoistisk surkelugg fra Trøndelag som skriker seg til å gå skirenn i Kina, som gjør det litt vanskelig å ta inn over seg hva som egentlig skjer i Europa akkurat nå. Det hjelper ikke på saken at det stadig kommer bilder fra Russland med statsledere som sitter som teskjekjerringer på hver sin side av et latterlig langt bord.
Flyalarmen går, men vi blir sittende i stolen til stafetten er over, det kan da ikke haste sånn
Og det hjelper så absolutt ikke på alvoret når talskvinnen i det russiske utenriksdepartementet, Marija Zakharova, begynner å agere som om hun var opposisjonen på Stortinget og blander Natos Jens Stoltenberg og Norges Banks Jens Stoltenberg. Det var komisk på høyde med NRKs korrespondent Morten Jentoft sitt besøk i ukrainske skyttergraver utstyrt med en lilla trillekoffert.
Jeg lærte meg ordet «infotainment» da jeg studerte i USA mot slutten av forrige århundre. Jeg vet ikke om det eksisterer i norsk oversettelse, men det beskriver en utvikling der nyhetsmediene har blitt en slags hybrid mellom avis og ukeblad, en salig blanding av underholdning og informasjon. Det skjedde omtrent på nittitallet, tenker jeg. Før det leste vi om Dankert-Anna i Norsk Ukeblad, og om Anwar Sadat og Menachem Begin i nyhetene.
Det er ikke bare krigsforståelsen som blir vanskeliggjort for den jevne nyhetsforbruker. Det er ikke helt enkelt å få tak på denne klimakrisen heller når man følger nyhetsbildet. Dagsrevyen hadde nylig et lengre innslag om klimakrisen og det grønne skiftet, direkte etterfulgt av en sak om hvor viktig det er for reiselivet at flyene fra utlandet nå begynner å komme tilbake.
Nyhetsmediene kjører en rekke forbrukersaker om det nyeste nye du må ha deg, om steder du må se, om kjøkken som må pusses opp og hytteboom i fjellet, samtidig som de melder om hva som må skje innenfor sirkulærøkonomi og gjenbruk, og om naturkrise og ekstremværet. Biene forsvinner, men det gjør også billettene til New York, så skynd deg.
Det ville vært lettere å være menneske om det ble skapt en kollektiv historie som grunnlag for at samfunnet skulle agere på store kriser som krig og klima. Det er sannelig ikke lett for en enkel sjel å vite hvordan hen skal reagere når NRK Viken mener at det er relevant å holde europacup i håndball og europaprat om krig opp mot hverandre. Skal man ut og hamstre hermetikk, eller kjøpe seg ny tv?
Det er ikke mye trøst i sikte for den som ønsker seg kollektive historier og et mediebilde som er lettere å lese. Mylderet av stemmer som vil påvirke deg som seer, lytter og leser er enormt, og det er ingenting som tyder på at kurven flater ut. Det mennesket som ikke har sin egen podcast er snart akterutseilt. Den autoritative stemmen, kanalen som varsler sannhet, fins ikke lenger.
På mange måter er denne utviklingen god. Et ensidig mediebilde reflekterer sjelden hele sannheten, vi har veldig godt av å måtte forholde oss til flere kilder og flere virkelighetsbeskrivelser på en gang. Det er bra for oss å måtte sitte å veie sannheltsgehalten i amerikansk etterretning opp mot troverdigheten av den russiske informasjonen. Vi vil ikke tilbake til Norsk filmavis heller — hvor flaggene vaiet i vinden uansett hvor vindstille det var.
På den andre siden vil vi i økende grad slite med å flytte massene når samfunnet trenger å gjøre store endringer. Flyalarmen går, men vi blir sittende i stolen til stafetten er over, det kan da ikke haste sånn. Krig og klima i 2022 kommer i andre rekke når noen har funnet ut at KGB syntes at Arne Treholt hadde mye viktig å fortelle i 1978.
Sannheten, i den grad det eksisterer én, blir stadig vanskeligere å finne. Det kan likevel være klokt å jakte på den, der ute i informasjonsjungelen, fremfor å lage sin egen.