foto
PLAST: – I praksis betaler vi andre land for å gjenvinne plastsøpla vår, så havner den likevel i havet, skriver spaltist Ina Gravem Johansen. Foto: NTB

Norge er ikke best i klassen på alt, vi har bare penger nok til å tro det. God råd gjør fremdeles lite flatterende ting med selvbildet, spesielt når det har blitt en selvfølge å la andre ta drittjobbene.

Eller selge eget søppel, slik Norge i stor grad gjør samtidig som vi skryter av å være best på resirkulering. Det ville vært et sympatisk trekk, om vi faktisk var det. Men i praksis betaler vi andre land for å gjenvinne plastsøpla vår, så havner den likevel i havet.

Det er forskere fra Niva, Salt og NTNU som har fulgt det norske søppelsporet. Funnene passer dårlig med Blekkulf-generasjonens selvoppfatning. For det eneste tegnet på at plastsøpla faktisk blir resirkulert, er å finne i norske myndigheters selvskryt.

Eksportert resirkulering er skjult forurensing. Grønnvasking er det eksakte begrepet.

I praksis ender plasten på uregulerte søppeldynger i Europa, eller den shippes videre til fattigere land med endra dårligere mottaksapparat. Hele 80% løses fremdeles opp i jorda og ender i havet, der den tar strupetak på hele økosystemet.

For noen måneder siden ble de første funnene som påviste mikroplast i menneskers blod publisert. Forskningsrapporten, som ble offentliggjort i Environment International slo fast det som for kort tid siden hørtes ut som en skrekkfilm. At latex-hansker på avveie vender hevnlystne tilbake og tar kvelertak på synderen. Fra innsiden av hjerte-kar systemet.

Det norske forskningsteamet slår fast at det å selge ansvaret for resirkuleringen, er rent selvbedrag. Men de lanserer samtidig et forslag til hvordan problemet kan løses: Ta ansvar på egen dritt. Så enkelt, likevel så komplisert for et rikt samfunn. For i kjølvannet av at Norge ble en oljenasjon, la vi oss samtidig til rikmannsvaner. Som å betale andre for drittjobbene. Betale minst mulig, vel å merke.

Det er vanskelig å se seg selv, men man trenger ikke ta mange steg til siden for å skjønne at blikket utenfra ikke bader den rike norsken i sympati. Da undertegnede bodde i Sverige fikk jeg en ekspressanalyse av det norske hykleriet som velkomstgave. For i mange samtaler om det jeg trodde var livet sjøl, nikket svensken megetsigende og sa: «Det tenker du fordi du har vokst opp i oljepengene.»

Provoserende først, men så begynte det å sige inn. At det er typisk norsk å tenke at man alltid har et valg. Som å kjøpe seg ut av problemene. Også de sosiale, miljømessige og personlige.  Og når vi selger søpla og kjører tesla fordi vi jobber med noe vi er utdannet til, så ansetter vi svenske jurister til å brygge kaffen vår. Polakker til å slakte laksen og indiske professorer til å vaske korridorene på universitetet.

Så stempler vi resirkuleringssymboler på avfallsmottaket, prøver overbevise oss selv om at dyr oppdrettsfisk skal mette fattige mager mens vi forsker på global, etisk samhandling i et skinnende rent universitet.

De er høflige svenskene, det skal de ha. For de kunne vrengt av seg hvor ufattelig bortskjemte, arrogante og naive nordmenn er. Slik alle med for mye penger har en tendens til å bli. Men i edruelige lag nøyet de seg stort sett med denne nikkingen. Oljereferansen og kanskje et spørsmål om hvorfor nordmenn aldri takker noen med lavere status.

Det aner meg at en del av våre gjestearbeidere mener det er på tide at nordmenn involverer seg mer i egen dritt. Nå får de altså støtte fra forskerne, som argumenterer for sin konklusjon: Når vi tvinges til å ta ansvar for eget søppel blir vi mer bevisste på hele forbrukskjeden. Det koster å gjenvinne, dermed blir det økonomisk lukrativt å redusere plastavfall til et minimum.

Vi har begynt med å bytte ut plast med nedbrytbare alternativer i sugerør og engangsbestikk. Fint, men vi skal rives helt ned fra den innbilte miljøpallen før det monner. Eksportert resirkulering er skjult forurensing. Grønnvasking er det eksakte begrepet.

Siden vi uansett ikke kan fortsette å være en oljenasjon i all evighet, er det bare å begynne prosessen å legge om hele stilen. Vi kan starte med å takke for kaffen. Så tar vi ansvar for latekshansken. Helst før den tar oss, fra innsida.