Boksing er en gentlemanssport. Enhver kan hive seg inn i nevekamp, men «the noble art of self defence» krever år med trening og selvdisiplin før man kan møte sin motpart til dyst i gjensidig respekt.
Politikken og organisasjonslivet minner om boksekampens logikk. Det er regler, man utkjemper sine slag og går ut i pausen etterpå og ler sammen. Fortsatt som motstandere — men fiender? Nei, langt ifra. Her er vi dannede mennesker. Hansker benyttes for å dempe slagene, i motsetning til hva folk som aldri selv har bokset tror.
Begrepet «å ta av hanskene» handler derfor om en boksekamp som går over i nevekamp. Nå er det nok, nå skal motstanderen få svi. Nå skal han få kjenne knokene. Sjarkflåtens heising av piratflagg i mastetoppen er akkurat den handlingen. Folk er drit, hakke lei av å diskutere med myndigheter som ikke lytter. De har brukt uker og måneder på å diskutere som gentlemen. Nå har de fått nok, hanskene er av.
Ett etter ett har de dystre hodeskalleflaggene kommet på plass, fra sør til nord langs kysten. Kanskje ble det ansett som en artig liten folkelig protest som kontrollfolket i Bergen trodde ville dø ut av seg selv etter hvert som vinden lørver tøystykkene til tynne tråder. Men da også lederen for Norges Kystfiskarlag stilte seg på aksjonistenes side kunne ikke lenger vimplene få henge ukommentert.
Tom Vegar Kiil la ingenting imellom i innlegget som han publiserte på Facebook, og som avisene deretter plukket opp. Han er også drit, hakke lei av å diskutere med myndigheter som ikke lytter. Nå sier han rett ut det mange føler om et direktorat fiskerne opplever en motspiller, en etat med medarbeidere det er grunn til å frykte.
«Treffer du på en maktsyk j**** så er du så til de grader spilt utover sidelinja. Enkelte av disse er ikke engang så nøye med å ha hjemmel for sine «pålegg», skriver Kiil.
Vi sett mer diplomatiske innlegg ført i pennen av fremstående organisasjonsfolk i fiskeri-Norge. Men fiskeridirektørens tilsvar til Tom Vegar Kiils piratflagg-dekret dokumenterer langt på veg hvorfor det er nødvendig å trampe i klaveret.
«Ta ned piratflagget og heis det norske flagget i stedet, og vær stolt over å tilhøre en yrkesgruppe som høster naturressurser på en bærekraftig måte. I Norge er det jevngodt med å spille med flagget på brystet. Å heise piratflagget vil jo fort kunne virke mot sin hensikt. For de uinnvidde vil jo et piratflagg i toppen av en fiskebåt signalisere kriminell virksomhet», skriver fiskeridirektøren.
Vel, det er jo nettopp det sjarkfiskerne med piratflagg mener å signalisere: At de føler myndighetene stempler dem som pirater. Den dobbelbetydningen regnet nok de fleste med at fiskeridirektøren hadde fått med seg og. Vi mistenker at han skjønner det godt, samtidig som han ikke kan dy seg for en retorisk finte.
Det er godt mulig at også myndighetene begynner å bli rimelig lei av de stadige anklagene fra næringa
Det er verdt å merke seg at en håndfull andre skribenter grep til pennen umiddelbart etter at fiskeridirektøren hadde svart kystfiskarlagslederen. Samtlige oppfattet ham som arrogant og lite lydhør for innholdet i det Kiil tar opp: At myndighetene ikke lytter, at de ikke tar folks opplevelser på alvor.
Det er bare å ønske begge sider lykke til i kampen om sannheten. Den finnes ikke i direktoratets statistikk over hvor mange kontroller de har utført versus hvor mange reaksjoner de har utstedt. Opplevelsen av en etats fremferd måles i langt mer enn statistikken over formelle reaksjoner.
Historiene om uheldige opplevelser i møtet med Fiskeridirektoratet er for mange til å bare avfeies som «udokumenterte påstander». Myndighetenes problem er det etterlatte inntrykk, og en stadig høyere vegg av mistillit mellom de kontrollerte og de som kontrollerer.
Det er bra at vi har fått en fiskeridirektør som svarer på utfordringen fra fiskerne, og ikke er redd for å gå inn i ringen — om enn med noe mildere kontringer enn hva han ble angrepet med. Men også han har lagt hanskene på hylla — klar til å både gi og ta. Det er godt mulig at også myndighetene begynner å bli rimelig lei av de stadige anklagene fra næringa.
Det ligger derfor an til en interessant sluttduell om rapporteringskravene til sjarkflåten. De som har fulgt saken over tid har opplevd myndigheter på defensiven, som har vært presset til å gjøre endringer og utsettelser de i utgangspunktet sa var helt umulige — men som de likevel har måttet legge til side i møte med realitetene.