Den middelalderske krigslogikken bør skiftes ut med nytenking omkring maktbalanse.

Krig er intet annet enn ødeleggende. Det fører bare til destruksjon, aldri til noe som helst konstruktivt. En krigførende stat sager over den greina den sitter på. I dagens situasjon i Ukraina, ser vi dette i sin mest grufulle utfoldelse.

Mange statsledere som setter i gang kriger tror at det vil føre til økt samhold innen egen stat, men det fører oftest til splittelse, nød, død, fortvilelse og sorg. Det fører også til økt mistillit til dem som styrer. Det er i beste fall historieløst, i verste fall bare dumt, å ikke innse dette. Økonomisk er en krig en katastrofe for alle parter, ikke minst for dem som starter krigen, kanskje mest for dem.

Ingen vet hvor mye ressurser som går tapt i Russland på grunn av denne krigen. Det er ikke bare de finansielle og monetære tapene, det er manglende produksjon, tap av menneskeliv og materiell, forfall av infrastruktur og mye annet, kanskje også forvitring av tenkesettet og innsatsviljen hos dem som skal bygge landet etter krigens herjinger (og her tenker jeg på herjinger ikke bare på materiell på den fysiske krigsarenaen, men også på menneskelige tap, det nevnte tenkesettet, følelseslivet og kulturen hos alle involverte parter, samt det ødelagte økonomiske systemet, politikken og næringslivet).

Hvis de skal tjene den samme myndighet som startet krigen som ødela så mye, hvor er da motivasjonen til å bygge det opp igjen? Er det noen vits i det, hvis myndighetene snart kan starte en ny krig og så ødelegge alt sammen igjen? Krig er ikke godt for moralen.

Hjerneflukten fra den krigførende staten er en annen side ved det. Det er lite sannsynlig at de akademikerne som rømmer landet nå, vil vende hjem for å fortsette sitt vitenskapelige arbeid der etter at krigen er over. Med mindre styresettet skiftes helt ut.

Den angrepne parten — i dette tilfellet Ukraina — blir bombet sønder og sammen og må bygge opp igjen infrastruktur, produksjon, helsevesen som er blitt overbelastet og ødelagt. Den må også sette i stand hele statsapparatet som har blitt tvunget til å legge om sin virksomhet på grunn av krigen, og de må bygge opp et apparat for å motta og ivareta hjemvendende flyktninger når den tid kommer. Det kan ta mange år før landet er i stand til å huse like mange millioner mennesker som bodde der før krigen, og det vil være mangel på arbeidskraft for å få i gang og vedlikeholde den nødvendige produksjonen.

Det er uakseptabelt at de rikeste nasjonene i verden (les USA og Europa – inklusive Russland) skal holde resten av verden i et jerngrep i demokratiets navn, når det egentlig er en middelaldersk tenking omkring maktforhold i verden som ligger bak deres handlinger og militære atferd

Det vil ta lang tid, og ingen ting kan erstatte de liv som er gått tapt. For det angrepne landet (etter at krigshandlingene er slutt) vil det også være en økonomisk katastrofe, men de vil eventuelt kunne få hjelp av vennligsinnede naboer. Den angripende parten, derimot, vil verdenssamfunnet kunne straffe ved å ilegge store bøter og krigserstatninger.

Putins regime avslører etter hvert en historieløshet og dumskap som overgår det meste av det man har sett fra krigførende regimer. Vesten truer visstnok Russlands eksistens. Derfor må de ødelegge Ukraina. Det er ikke bare et gufs fra den kalde krigen, det er også helt irrasjonelt. Russland kan ikke ødelegges. Det er for stort, for rikt, for gammelt, for interessant, for mangfoldig til å kunne ødelegges.

Hvis det gikk an å ødelegge Russland, hadde nok noen gjort det allerede. Mongolske, japanske, amerikanske, kinesiske eller indre krefter har alle sammen prøvd, og på mange forskjellige måter. Men det går som sagt ikke an. En kultur som får innslag av andre kulturer blir ikke ødelagt, den blir beriket. Et språk som snakkes av ca. 250 millioner mennesker blir ikke borte. Russisk ballett, musikk, litteratur, malerkunst og arkitektur står seg svært godt i verdens kulturhistorie.

Den underlige logikken i hodene til dem som setter i gang kriger virker uansett mot sin hensikt. Hvis hensikten er å oppnå større sikkerhet for egen befolkning, er den feilslått. Det er forbundet med livsfare å være soldat i krig. Det må være åpenbart. Derfor blir det ikke økt, men svekket, sikkerhet for egen befolkning, av å sende soldater ut i krig.

Soldater er en viktig del av befolkningen, og deres sikkerhet er svekket. Soldater er oftest unge, kreative og intelligente mennesker som ville ha bidratt mye i et sivilt samfunn. Det synes meg opplagt at det er dumt å la dem bli drept. Det er dessuten moralsk forkastelig og helt umenneskelig å sende unge mennesker — ja, uansett alder forresten, ut på slagmarken for å okkupere eller angripe.

Hvis formålet med krigen er å opprettholde eller gjenskape et imperium, sier det seg mer eller mindre selv at formålet er dødfødt. Et imperium går før eller siden i oppløsning. Det har skjedd med alle imperier til nå. Og det er mange grunner til det — de fleste av dem bunner til syvende og sist i at maktkonsentrasjonen er for stor — det er for få mennesker (og dermed for lite tankevirksomhet) til å finne de gode løsningene på alle problemer som nødvendigvis må oppstå i et stort og mangfoldig samfunn. Og det er for store områder som skal samles under en sentralmakt. Og det går sjelden bra i det lange løp.

Kari Grimsby Foto: Susanne Noreng

Nå har mange av verdens historiske imperier klart seg lenge på grunn av at de har klart å holde de undertrykte i uvitenhet og kunnskapsløshet — blant annet ved å nekte dem skolegang og opplæring. Det er også paradoksalt nok en av grunnene til at slike maktkonstruksjoner ikke kan vare. De sørger for at befolkningen de skal lede ikke blir i stand til å yte sitt beste i for eksempel produksjon og kulturytringer. Det blir et fattigere samfunn og det fører uavvendelig til sosial uro, misnøye og til slutt en eller annen form for opprør.

Når det iverksettes en «straffeaksjon» mot et folk som ønsker å åpne for fri kulturell og sosial utfoldelse og knytter seg til nye samarbeidspartnere i økonomiske prosjekter og velferdsutvikling, er det for seint. Da har den befolkningen allerede vridd seg ut av ikke-informasjonsgrepet til imperialisten, og kan neppe kues uten ekstrem vold. Det er det vi ser nå.

Det viser seg også at et regime som forsto at befolkningen må ha kunnskap, Sovjetunionen, klarte ikke å holde stand i mer enn 70 år. Og det rakna på grunn av at ledelsen hadde vært for despotisk i minst 60 av de 70 årene, og dessuten ville styre hva slags kunnskap folket skulle få. Bolsjevikenes ide om elitestyre fungerte dårlig. Det er jo underlig at det samme landet nå styres av en despot som ser ut til å ikke forstå sin egen historie.

Dessverre ser vi alvorlige brudd på menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet i Russland, som følge av regimets angstbiterske politikk. Det er ikke så rart, de har jobba lenge for å komme dit i sin nyhetsformidling, at publikum tror på propagandaen om nødvendig avnazifisering av Ukraina og vestlige ønsker om å utslette russisk kultur. De har lange tradisjoner i statsapparatet i Russland, for å sile og forvrenge opplysninger og informasjon. Det går så langt tilbake som til Ivan den grusomme, og har eksistert i forskjellige forkledninger helt fram til nå.

Jeg undrer meg over om Putin selv har lest Pusjkin, Tolstoj, Dostojevski, Gorkij og Pasternak, lytter han til Sjostakovitsj, Prokofjev (forresten fra Ukraina), Tsjaikovskij (som også hadde sine røtter i Ukraina), Rachmaninov og Rubinstein? Hvor orientert er denne «kultiverte mannen» om russisk malerkunst fra før og under Sovjettiden? Kjenner han Voronitsjin, Pasternak, Brodskij, Kandindsky og Rozanova?

Selvfølgelig gjør han det. Han kjenner selvsagt alle disse og sikkert mange flere — men hva slags forhold har han til disse kulturpersonlighetene som alle i sin tid har bidratt med nytenkning og nyskaping i europeisk kultur? Er det den kulturen som er skapt av disse og mange flere han er redd for skal forsvinne? Er det det russiske språket, som snakkes av hundrevis av millioner russere og andre (estere, litauere, latviere, nordmenn, svensker, finner, polakker, ukrainere og mange mange flere)?

Europa ville ikke vært hva det var uten de mange store kunstnerne fra øst — både Russland, Ukraina, Hviterussland, Georgia, Kasakhstan og hele det området som i 70 år utgjorde Sovjetunionen. Nei, «vesten» har intet ønske om å utradere russisk kultur!

Det er jo slik at imperier faller, men kulturen i de samme har en vedvarende evne til å bestå. Kanskje fordi den er så mangfoldig. Kulturuttrykk er ofte det som viser vei for nyskaping og innovasjon — ikke bare i kunsten, men i næringslivet generelt. I diktaturer ser det ut til at all nytenking er av det onde — det er bygget på et ønske om å ødelegge det gamle. Vi som trur på framskritt, ser det gjerne slik at nye tanker kommer i tillegg til de gamle. Det kan være lurt å ta vare på det beste, men legge til noe nytt hele tida.

Det er likevel viktig å kvitte seg med en del gammelt og ubrukelig tankegods. For eksempel rasisme, diskriminering av folk med annerledes legning, folk med forskjellige funksjonshemminger eller folk som er fra en annen kultur enn ens egen. Det er på tide å kvitte seg med tankegodset som ligner så uhyggelig på alt det nazipartiet i Tyskland før 2. verdenskrig sto for.

Jeg tror våpenkappløp er årsak til krig. Det var det før 1. verdenskrig, og det ser ut til å være det nå – men ikke alene. Før 1. verdenskrig var det våpenkappløp og blokkdannelse i Europa i kombinasjon med imperialistisk tankegang og underkjennelse av andre folkeslags rett til fred og frihet. Nå er det en slags arvtager etter den kalde krigens våpenkappløp og blokkdannelse i Europa og USA, i kombinasjon med en utvikling i Russland, (verdens største land), som minner uhyggelig om Tyskland i årene fra 1933 til -39.

Nato oppfatter jeg som en dobbeltmoralsk organisasjon. Natos tenking om krig i kombinasjon med en utvikling mot totalitært regime i landet som kan karakteriseres som Natos erkefiende, har vært en trussel mot verdensfreden siden den kalde krigen. Det så bra ut lenge — det skal Nato ha, det er og blir en forsvarsallianse. Og den er kanskje en garant mot atomkrig. Men den definerer på en måte hva som er greit i verden, og tar affære når den ikke syns det er greit.

Det kan forsvare demokratier, men det sikrer ikke demokrati i verden. Eksempler på tilfeller der Natos inngripen har gjort vondt verre fins det mange av. Der må ikke skje nå. Og nå har visst Nato tatt til vett — for dette her kom litt for nært til at vi kan tillate oss å bruke moral som argument for å krige. Det er det Putin gjør.

Natos største allierte, USA, har noen svin på skogen, og imperialistisk tankegang av den gamle sorten, med tilhørende mangel på respekt for andres kulturer er dem ikke helt fremmed. Men de som i dag argumenterer med at de vil forsvare verden mot nazismen, er de som har en tankegang som ligner mest på nazisme, nemlig Putin og hans nikkedukker. Innskrenket ytringsfrihet, ensretting i undervisning, mediasensur, lovverk som innskrenker rettigheter til homofile i Russland er bare noen stikkord.

Krigen i Ukraina er ikke Nato sin skyld – det er Putins regime som har ansvaret. Og det er dermed Putins regime som må stoppe krigen. Alle gode krefter må støtte Ukraina — de er helt uskyldige, og har rettferdigheten på sin side.

Men etterpå må vi reorientere hele tankegangen rundt forsvarsallianser og blokker. Det er uakseptabelt at de rikeste nasjonene i verden (les USA og Europa – inklusive Russland) skal holde resten av verden i et jerngrep i demokratiets navn, når det egentlig er en middelaldersk tenking omkring maktforhold i verden som ligger bak deres handlinger og militære atferd.