Tilsvar: Forvirrende bomskudd med hammer

Som forventet kommer Oddmar Mathiassen med et såkalt «tilsvar» på mitt innlegg 14.6. Dette tilsvaret er meget forvirrende og litt av en «utfordring» å lese, som han selv sier.

Han roter seg langt unna saken som diskuteres og som jeg har gjort rede for to ganger og underbygget med forskningsresultater. Lik Per-Inge Søreng er han mere opptatt av å få klistre merkelapper på folk som har en annen mening enn dem selv som «kulturradikaler», «viter», «sosialist» osv. i et ynkelig forsøk på å få styre debatten på sine premisser.

Han prøver å stille såkalte «enkle spørsmål» som hvilken farge jeg beskriver Søreng og hans menighet med. Hvem kan svare på et slikt meningsløst spørsmål? Videre spør han hvorfor «jeg ikke liker» at KrF er såkalt tydelig i sitt idégrunnlag. Hvor har jeg sagt at jeg ikke «liker» det? Det jeg refererte til var at KrF stod på Ernas usosiale høyreside i norsk politikk. Det står jeg ved uansett hva Mathiassen og «de andre» han refererer til måtte finne på å si. Det er vel få som kunne tenke seg å stå til rette overfor et slikt miljø Mathiassen representerer, og som på toppen av det ligger under sperregrensen på meningsmålingene. Det som går igjen i retorikken til Mathiassen er å tillegge meningsmotstandere holdninger og oppfatninger de ikke har, altså en klassisk stråmannsmodell.

Mathiassen trodde vel at han etterpå kunne fortsette med en uendelig rekke med meningsløse «spørsmål», men den går ikke, herr Mathiassen. Det er slik at det gamle ordtaket «En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare» i høyeste grad er aktuell her. Så forsøker han å forsvare Søreng med hensynet til hans barnebarn at han ikke vil omtales negativt. Mathiassen synes altså at det er helt greitt at barnebarna til folk som har en annen mening enn Søreng og Mathiassen må tåle å høre karakteristikker som «hylekoret» osv. i nedlatende og negative sammenhenger. En slik form for retorikk og selvrettferdighet, herr Mathiassen, er ikke noe pent å høre på fra selverklærte kristne folk.

Jeg skjønner heller ikke hva Mathiassen mener med «uparlamentarisk» og de kriteriene han går ut fra her. De er altfor utydelige. Han er også unøyaktig når han siterer meg. Jeg skrev: «Jeg trodde Per-Inge Søreng SELV var i stand til...» istedenfor «Jeg trodde Per-Inge Søreng var i stand til ....». Hva er «uparlamentarisk» ved dette, er mitt enkle spørsmål? Her er det stor betydningsforskjell og sitatfusk. Jeg skrev heller ikke «kulturradikalerne i sin ensidige viten på den tida kalte Bondevik for «mørkemannen»». Jeg skrev at Bondevik på grunn av sin anakronistiske motstand mot å innføre fargefjernsyn i Norge ble kalt for «mørkemannen». Dette er bare nok et tåpelig forsøk fra Mathiassens på å vri debatten ved hjelp av sitatfusk inn på hans fantasifulle premisser. Det klarer han nok aldri.

Forøvrig er det naturlig at en statsråd åpner en utstilling om etruskisk kunst. Jeg skjønner heller ikke poenget med at de såkalte «kulturradikalerne» som Mathiassen villig deler ut merkelapper til, i Dagbladet ikke visste at han hadde folkeminnevitenskap som fag. Jeg vet ikke hvor Mathiassen har dette fra, bortsett fra en upresis kildeangivelse.

Dette visste alle fordi Bondevik i 1965 hadde kunngjort at han skulle gi seg som politiker og begynne på Universitetet i Bergen som folkeminnegransker og/eller lærer. Så ble det borgerlig valgseier i 1965 hvor maktens tinder lokket, og han ombestemte seg. Som alle vet endte denne Borten-regjeringen med et ynkelig knall og fall og en «djupt såra og vonbroten» Kjell Bondevik. Disse fakta som Mathiassen såkalt «utfordrer» meg på klarer han aldri å snakke seg bort fra. Jeg var som sagt tidsvitne til denne skandalen via svart/hvitt fjernsyn.

Mathiassen forsøker seg på «gode saker», men utelater de omstridte sakene. Noe av det første Bondevik gjorde var å godkjenne det kristne og omstridte Norsk Lærerakademi til å drive lærerutdanning. Det var mye debatt om dette i Stortinget høsten 1968. Mathiassen kan undersøke dette selv i stortingsforhandlingene som ligger gratis ute på nettet. Striden her dreide seg blant annet om at den var privat og kristen. Det gjaldt spesielt ansettelsespolitikken siden akademiet forbeholdte seg retten til å sparke lærere som brøt med kravet om å være «rettroende».

Ikke-kristne lærere kunne heller ikke tilsettes. Man fryktet også at de lærerne som ble klekket ut her ville skape strid og uro i skolen. Vi har hatt eksempler på lærere uten at jeg vet om disse har gått på lærerakademiet, som har påstått at «djevelen kom opp av jorda» og at foreldre har revet ut sider i naturfagbøkene som handlet om forplantningslæren. Dermed sørget de for et forringet pedagogisk tilbud til sine barn.

Særegne kristne miljø i samfunnet har også opprettet såkalte «kristne» privatskoler i distriktet, krevd offentlige tilskudd og dermed revet vekk grunnlaget for de offentlige skolene. Etterpå får Arbeiderpartiet skylda for å sentralisere skolen. Dette stemmer selvsagt ikke. Friskoleloven var en av Kjell Bondeviks såkalte «hjertesaker». Mathiassen beskylder meg for å være såkalt «ensidig negativ» i min omtale av Kjell Bondevik. Der tror jeg Mathiassen karakteriserer seg selv.

Jeg har har bare benyttet min ytringsfrihet til å vise til de faktiske forhold som skjedde under Bondevik. Mathiassen sine svulstige bemerkninger om 17. maifeiringen er bare patetisk, og har ingenting med saken å gjøre. Dette synes jeg overhodet ikke er merkelig. Det som jeg synes er merkelig er at folk som ikke er enig med han skal være nødt til å underkaste seg hans merkelige påstander, stå til rette overfor han og svare på en lang rekke uvesentlige spørsmål. Den går ikke, herr Mathiassen. Vi lever i et fritt land.

Det er temmelig drøyt å gi æren for Universitetet i Tromsø til Kjell Bondevik alene selv om stortingsvedtaket kom i 1968. Historien går tilbake til 1918 hvor Hans A. Meyer fra Mo i Rana foreslo universitet i Tromsø i en avisartikkel i «Tidens tegn». Så gikk det slag i slag hvor diverse vitenskapelige institusjoner i Tromsø kom inn under universitetsparaplyidéen og Stortinget behandlet utdanning i Norge med vekt på distriktsutbygging. Ap-ordfører Kåre Nordgård i Tromsø førte an i kampen mot miljøene som var negative og imot utbygging i Tromsø.

Det samme gjelder ungdomsskolene. Vedtaket kom i 1969, men det hadde vært forsøk i 15 år forut. Arbeiderpartifylket den gangen var Finnmark og var først ute i landet med permanent desentralisert ungdomsskole ca 1964/65. Mathiassen har null belegg for sine påstander om at Kjell Bondevik via «en god sak» var den som fikk igjennom ungdomsskolen i Norge.

Mathiassen har en eiendommelig fremstilling av skolehistorien som ikke er troverdig, men jeg forventer ikke at han noen ganger kommer til å innrømme dette. Det viser også påstanden hans at Bondevik fikk igjennom en såkalt «desentralisert» ungdomsskole i motsetning til den «sentraliserende» Ap-modellen. Mathiassen bruker en gammel lokaliseringssak i Lenvik kommune som eksempel. Han har null belegg for en slik påstand fordi at det er kommunene selv med sine partisammensetninger som avgjør hvor skolene skal plasseres.

Vi har forøvrig i friskt minne den siste og omstridte lokaliseringsdebatten om ungdomsskolen på Finnsnes. Jeg ble ikke imponert av Kristelig Folkeparti ved Per-Inge Søreng og hans såkalte «parlamentariske» evner i denne saken. Utredningene viste at Finnfjordbotn var helt klart det beste alternativet. Man kunne bruke søppelforbrenningen som energikilde, og man hadde økonomien under kontroll. Grunnforholdene var slik at det praktisk talt bare var å sette spaden i jorda. Videre kunne man bruke lærerkreftene fra den videregående skolen i en synergieffekt ved å skape en 9-13-skole.

En slik modell var prøvd med hell ved Fyrstikkalléen skole i Oslo. Det var utvidelsesmuligheter, plass nok til et eventuelt 50-meters konkurransebasseng og man kunne skapt et idrettsmiljø. Nå var det slik at det kunne se ut som om at Per-Inge Søreng hadde gjort det til sitt livsverk å være med på å hindre en slik modell, og det kunne også se ut som om at hans miljø hadde en fiks idé uten belegg om at det var skadelig for ungdomsskoleelevene å være lokalisert sammen med den videregående skolen.

Dette førte da til den uoversiktlige utbyggingen i Pettermarka med sprengningsarbeid, manglende fotballbane bortsett fra en knøttliten ballbinge og reduksjon av bassengfasilitetene pluss naboklager for at skolen ble klistret opp i husene deres. Uteområdet til barneskolen ble rasert på toppen av dette. Nå er det også slik at når skolen først står der må man selvsagt gjøre det beste ut av situasjonen, men den er ikke optimal.

Dette er altså et eksempel på Kristelig Folkepartis oppskrytte og «desentraliserte» skolemodell. Det er ikke noe rart siden partiet helt klart er forankret på høyresiden i norsk politikk. Jeg viser bare til striden internt i 2018 som høyresiden gikk seirende ut av.

Jeg tror også at Mathiassen roter seg langt ut på viddene når han sier at hans såkalte «nyanseringer» av mine svar gjør at jeg ikke liker KrF som «mørkemenn» For å nyansere herr Mathiassens fremstilling har jeg aldri sagt at Kristelig Folkeparti består av «mørkemenn». Det jeg har sagt er at Kjell Bondevik ble tildelt merkelappen «mørkemannen» i den politiske debatten om fargefjernsyn i Norge. Herr Mathiassen bedriver sitatfusk nok en gang for å få debatten inn på hans tvilsomme premisser. Jeg leser hans «belæringer», men jeg tar overhodet ikke hans spesielle «pedagogikk» til meg siden hans fremstillinger ikke er troverdige.

Med dette har jeg tatt Oddmar Mathiassens såkalte «utfordring» på alvor ut fra fakta, og kan bekjentgjøre at resultatet for Mathiassens del ble svært begredelig.