Det har vært en selsom og ganske trasig opplevelse å delta i debatten om hvordan Målselv og landsdelen til neste år skal feire 100-årsjubileet for sangeren Aase Nordmo Løvbergs fødsel. Beskyldningene og æreskjellingene har stått i kø i forsøket på å desavuere de av oss som har prøvd å reise helt legitime problemstillinger knyttet til det planlagte opplegget for feiringen.

Det begynte med at folkemusiker og kommunestyremedlem for AP i Målselv, Ragnhild Furebotten, stilte følgende spørsmål: hvem står som formell arrangør av arrangementet, med helhetlig økonomisk ansvar for et budsjett på 2.3 millioner? Målselv kommune er bedt om å bevilge 250 000 kroner, men hvem er ansvarlig for resten? I tillegg stilte Furebotten et betimelig spørsmål som løfter et viktig kulturpolitisk anliggende: er det riktig at en liten arrangør i nord skal måtte ta en kostnad på nærmere en million kroner for å få et Oslo-basert 100 prosent statlig finansiert orkester som Kringkastingsorkesteret (KORK) nordover, når vi her nord både har flotte profesjonelle orkesterressurser og andre dyktige profesjonelle kunstneriske krefter vi kunne ta i bruk? Burde vi ikke heller gå sammen med våre egne topp folk for å feire vår store sanger Aase Nordmo Løvberg sitt 100-årsjubileum? Med de beste nordnorske sangerne som idag briljerer på nasjonale og internasjonale scener i spissen?

Det er altså dette utspillet som får Bjørn Henning Guldbrandsen og Tor Nymo til å gå løs på Ragnhild Furebotten med betegnelser som «uverdig», «uryddig» og «respektløst». Hva det er i Furebottens innlegg som fortjener slike karakteristikker er faktisk umulig å forstå. Mener de to herrene i fullt alvor at de spørsmålene som Furebotten har stilt er irrelevant? Er ikke nettopp dette en type spørsmål politikere skal og må stille? Jeg er spesielt forbauset over at en erfaren og garvet politiker som Senterpartiets Tor Nymo ikke ser og respekterer dette. Han burde forstå bedre enn de fleste hvilket ansvar en folkevalgt politiker har, enten det er på kommunenivå eller på Stortinget, der både Nymo og jeg har vært. Bjørn Henning Gulbrandsen er heller ingen novise. Han har lenge arbeidet med kulturarrangementer og er nå selvstendig kommersiell aktør på feltet. Da må han også tåle offentlig debatt om de ulike disposisjonene han foretar, uten å framstå som forurettet og selvrettferdig. Nymo og Guldbrandsen har til alt overmål gått i kompaniskap med Målselvs Senterparti-ordfører, Bengt Magne Luneng, i utskjellingen av en ung og dyktig lokalpolitiker som Ragnhild Furebotten - som i tillegg til sitt politiske engasjement er en av Norges aller fremste folkemusikere. Skulle noe være uverdig i denne saken må det vel være disse herrenes reaksjon på Ragnhilds utspill. Mitt håp er derfor at folk i og utenfor Målselv nå slår ring om Ragnhild Furebotten, det fortjener hun virkelig.

I denne debatten har også jeg fått mitt pass påskrevet av Guldbrandsen, Nymo og Luneng. Det tar jeg ikke så tungt; jeg er etter hvert så langt rodd på fjorden at jeg tåler at det stormer en smule. Men denne saken minner meg om mine egne erfaringer som nordnorsk musiker og kulturengasjert menneske gjennom et langt liv. Det har ofte plaget meg at det synes som om vi her nord ikke har klart å kvitte oss med en slags husmannsånd som hvisker oss i øret at dersom vi skal få til noe stort, av såkalt «nasjonal betydning» - ja, da må vi hente folk sørfra til å gjøre jobben. Derfor ga jeg meg selv et løfte da jeg i sin tid tok fatt på jobben som festspilldirektør i Harstad: vi skal hente inn et stort mangfold av kunstnere, på tvers alle tenkelige kunstneriske og geografiske grenser. Men hovedfokuset skal være de fremste nordnorske kunstnerne og de mange utmerkede kulturinstitusjonene vi har i landsdelen. Og det var et løfte jeg holdt i hele min festspilltid - med godt resultat, vil jeg hevde.

Det er selvsagt full enighet om at 100-årsjubileet for Aase Nordmo Løvbergs fødsel fortjener en feiende flott kunstnerisk markering. Sopranen fra nord ble i sin tid en bejublet stjerne på verdens fremste operascener. Men noen opphøyd diva ble hun ikke; Aase glemte aldri hvor hun kom fra. Hun forble den «hemekjære» bygdejenta som en gang reiste ut i verden med sin gudbenådede stemme. I den forbindelse er jeg i likhet med Ragnhild Furebotten bekymret fordi den store kostnaden det legges opp til for jubileet, også har en nedside i form av en eksepsjonelt høy billettpris. Er det virkelig i Aase Nordmo Løvbergs ånd å skulle kreve kr. 750, - per billett for det planlagte utendørsarrangementet? Det er en uvanlig høy pris her nord og vil nok bidra til at mange ikke ser seg råd til å delta under arrangementet. Mitt håp er at Målselv kommune og de øvrige aktørene bak jubileumsfeiringen gjør noen ekstra vurderinger rundt hele opplegget før man konkluderer. Og - at man hilser velkommen enhver debatt som kan være med å løfte feiringen til den flotte opplevelsen den er ment å være.