Det var ikke helt enkelt å annonsere for venner og kjente her i vår at det bar sørover. Stor var derfor gleden da jeg kunne annonsere at det lå an til at det kom fire gutter fra Oslo nordover, som en slags byttehandel. Jeg la ut en sak på Facebook der jeg meldte at arbeidskrafta sørfra var klar, nå gjaldt det for nordnorske bedrifter i undertall å hive seg på.
Resultatet lot ikke vente på seg. Den ene etter den andre kastet seg på og meldte om behov både her og der, i alle slags sektorer, og over en stor geografi. En av dem som tidlig var på tilbudssida var rekeprodusenten Coldwater Prawns i Senjahopen, som meldte at de hadde både hus og jobb til alle fire, det var bare å komme igjen.
Jeg satte meg ned med gutta og snakket litt gjennom ting. Som lokalkjent kunne jeg jo forklare litt om forholdene, om forskjellen på Salmar på innersida og reker på yttersida, om arbeidsoppgaver, om inneliv og uteliv i Tromsø (det kom tilbud derfra også). Og jeg var tydelig på at det for sertifikatsløse bygutter kunne bli en utfordring å komme seg rundt.
Når vi vet hva som produseres i Senjahopen, på Husøya, på Vannøya, på Arnøya — så er det nesten et ikke til å forstå at folk har latt seg avspise med den infrastrukturen de blir tilbud
Og her må jeg bare skyte inn et hjertesukk: Hva i all verden tenker unge folk på — hvorfor kjører de ikke opp til sertifikat? Jeg hører stadig om dette fenomenet, både i nord og sør, at foreldre har barn som bare er sånn halvt interessert i å lære seg å kjøre bil. For bare noen få år siden var hver sertifikatfrie dag etter fylte 18 år bortimot meningsløs — alt, absolutt alt i livet, handlet om denne lappen. Lodelisens.
Som man skjønner, jeg skjønner ingenting. Av dagens ungdom.
Uansett, rådene var gitt, det var opp til gutta å bestemme. Senjahopen, sa de. Vi vil dit. Jeg spurte om svaret var avgitt. Det var det. Dermed startet prosessen med å koble dem på arbeidsgiver og begynne å se det hele for seg. Ikke minst for meg — jeg måtte også prøve å se det hele for meg. En av dem er min bonussønn, han kjenner jeg. Men de andre — og foreldrene deres — visste jeg mindre om.
8. august landet vi med koffert, øreklokker og playstation i Senjahopen, på utkikk etter wifi og hus — i den rekkefølgen. Det gikk bare svært, alt stod klart, som selskapet lovet, og den første av i alt fire ble installert. Nummer to fulgte tett bak, og de to siste kom i begynnelsen av september. Jeg tror det funker, det er ikke godt å si, nittenårige gutter sier ikke så meget. Greit nok, bare de jobber.
Men det som ikke funket, og som gjør meg betenkt langt utover denne ene historien, er busstilbudet. Jeg er syndig førrspællt, for å si det veldig forsiktig. Jeg vet ikke hvor mange telefoner vi har tatt, i alle retninger og med andre foreldre, for å finne ut av rutene på Senja, og ikke minst for å forsikre oss om at vi virkelig har forstått dette riktig, at det omtrent ikke går busser overhodet.
For all del, ikke kom, eller dra, tirsdag eller torsdag eller lørdag. Da går det ingenting. Ikke en minibuss engang. Fredag, fra Senjahopen til Finnsnes, er det «korrespondanse» med bussen fra Torsken, som betyr at man bruker tre timer på sju mil. Riktignok er Svartholla-tunellen i Mefjordbotn stengt, det gjør at det ser verre ut enn det normalt er, men det gir likevel en pekepinn. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så rutetabellene.
Dette er hverdagen, i hele distrikts-Norge. Det gjelder ikke bare Senja. For kort tid siden hadde vi fergeopprør på Helgeland. Vi har hatt båtopprør i flere runder i Troms, for ikke å snakke om alle veioppslagene som kommer like sikkert som telehivene om våren. Jeg vet jo om alt dette, jeg har knust mang en forstilling mellom Finnsnes og Lenvika, og har måttet se båtrute etter båtrute på Tennskjær forvitre.
Men jeg var likevel ikke forberedt på bussrutene til Senjahopen. Hva betyr dette, i det store bildet? Jo, vi snakker om at vi mangler folk. Om sentralisering. Om hvor ressursene er, og hvor folk vil bo. Da må jeg si at vi forlanger mye av folk, for eksempel fire gutter fra Oslo — de skal ikke bare forlate byen og omfavne bygda, de skal sitte steike, hakke fast på bygda.
Visst er det trivelig og bra i Senjahopen. Og vi snakker ikke om å komme seg til byen for å kjøpe kaffe latte, men for å gå på et apotek. Å kjøpe seg votter. Skismurning. Franske treskruer. En bok — «Sjarmen med tarmen», for eksempel, for gutter med lite fiber i kosten. Vi kan jo ikke regne med at vi skal kunne klare å befolke landsdelen uten tilrettelegging. Vi er attraktive, men ikke så attraktive.
Det står ikke på lokale busselskap, eller på lokale politikere. Dette er en tenkning, en tenkning som er gjennomgående for hele landet, der regnestykkene er for mange, for små, for kortsiktige, for enkle. Når vi vet hva som produseres i Senjahopen, på Husøya, på Vannøya, på Arnøya — så er det nesten et ikke til å forstå at folk har latt seg avspise med den infrastrukturen de blir tilbudt.
Jeg anbefaler sentrale politikere å ta seg en tur for å skjønne. Men som sagt, ikke på tirsdag, torsdag, fredag eller lørdag.