Man skulle jo tro ting var på stell hos landets lovgivende forsamling, men Stortinget minner dessverre stadig mer om et studentkollektiv etter et heftig nachspiel. Eller som riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen formulerte det da han torsdag la fram sin rapport: «Vår viktigste demokratiske institusjon har ikke hatt orden i eget hus».

Ifølge rapporten fra Riksrevisjonen står både praktiseringen og kontrollen av stortingspolitikernes økonomiske ordninger til stryk. Det har resultert i at en rekke politikere har mottatt penger som de ikke har hatt krav på, angivelig fordi de enten ikke har forstått eller satt seg tilstrekkelig inn i regelverket.

Minst 51 stortingspolitikere, eller en tredjedel av de som har mottatt såkalt fratredelsesytelse eller etterlønn de siste årene, har fått utbetalt for mye penger. Årsaken er at de samtidig har hatt annen skattepliktig inntekt. For noen av politikerne dreier det seg om noen få tusenlapper for mye utbetalt, for andre flere hundretusen kroner. Nå står den ene tidligere stortingspolitikeren etter den andre fram som angrende synder, med lovnader om at man skal rydde opp i eget økonomisk rot.

Det er nesten ikke til å tro at landets lovgivere setter seg i dette uføret. At man tilsynelatende har latt dette kaoset få råde i mange, mange år er absurd. Riksrevisjonen gir sterk kritikk til Stortingets presidentskap og administrasjon for at man har laget et utydelig regelverk, men fastholder at stortingsrepresentantene har et selvstendig ansvar for å følge gjeldende lover og regler.

Selvfølgelig har de det, noe annet skulle tatt seg ut. For hvem burde være bedre egnet enn landets lovgivere til å forstå lover og regler? Hvem burde være bedre egnet til å reagere når regelverket er til å misforstå? I stedet ser det ut til at man nærmest har lukket øynene og slått seg til ro med at det fins uklarheter – alt mens pengene har kommet inn på konto. At kun to representanter har fått for lite utbetalt, er jo betegnende i seg selv.

«Vanlige folk», som politikerne gjerne taler varmt om før valgene, står daglig overfor regelverk som kan virke komplett uforståelig, men som man like fullt er forpliktet til å overholde. Spør nær sagt hvilken som helst NAV-klient om selvstendig ansvar – og konsekvensene av å gjøre noe feil. Altfor mange vet smertelig godt hva det innebærer.

Audun Lysbakken (SV) uttalte etter riksrevisorens gjennomgang at hele etterlønnsordningen for avtroppende stortingsrepresentanter bør skrotes, og at de som ikke får seg jobb etter endt periode på Stortinget, heller får gjøre som vanlige folk – «å gå til Nav».

Det er en holdning som sikkert vil appellere til en god del velgere, men som likevel synes lite gjennomtenkt. Stortingspolitikere er ikke ansatte, men mottar godtgjørelse for å sitte i landets fremste tillitsverv. Ingen av dem vet hvor lenge de har verken partiets og velgernes tillit.

Det er vel få yrker, i alle fall i det private næringsliv, der man kan gjenoppta arbeidet der man slapp etter tre-fire perioder på Stortinget. Et betydelig kompetansepåfyll vil derfor være nødvendig for mange, noe etterlønnsordningen skal stimulere til.

Nå tyder lite på at rutinerte stortingsrepresentanter sliter tungt med å finne seg arbeid etter endt politikerkarriere på Stortinget. Man kan også innvende at svært mange av dagens stortingspolitikere knapt har noen vanlig yrkesbakgrunn. Halvparten av de sittende representantene har bakgrunn fra partiarbeid, mens andelen fra det private næringsliv dessverre har falt markant de siste årene.

Det er et poeng i seg selv at landets nasjonalforsamling skal bestå av representanter fra ulike samfunnslag og med ulik bakgrunn, og det blir i alle fall ikke flere som tar sjansen på å avbryte en yrkeskarriere om man kutter ordninger som muliggjør en retur til tidligere yrke.

Derfor er det nok ikke ordningen i seg det er noe galt med. Det er utformingen, praktiseringen og kontrollen av den som har vært skremmende dårlig og lemfeldig.

Vi skal være lykkelige for at vi lever i et demokrati med politikere som kjemper for felles løsninger og som fatter beslutninger på vegne av oss alle. Politikere er bare mennesker, og denne saken har kanskje vist at mange også oppfører seg som «vanlig folk».

Problemet er bare at når man er landets fremste tillitsvalgte, så er det ikke tilstrekkelig å «være som alle andre». Vi må ha lov til å kunne forvente mer av dem.

I de siste årene har det vært en rekke saker som har vært egnet til å svekke tilliten til norske politikere, og i verste fall også legitimiteten til det politiske systemet. Ikke minst har avsløringene rundt stortingsrepresentanters pendlerboliger og reiseregninger ført til en aldri så liten tillitsbrist. I enkelte samfunnsgrupper minsker troen på at politikerne og det politiske systemet forvalter innbyggernes interesser på en god måte. Det er alvorlig, ikke minst fordi dette i særlig grad gjelder blant folk som fra før hadde minst tiltro til politikerne.

Det er heller ikke første gangen Stortingets administrativt ansvarlige rører det til. For bare noen få år siden avdekket Riksrevisjonen store systemsvakheter knyttet til Stortingets store byggeprosjekt. «Nå gjentar historien seg. Det er oppsiktsvekkende at Stortingets presidentskap og administrasjon ikke har gjort mer for å rydde opp og profesjonalisere sine systemer, og at oppmerksomheten hos flere av våre folkevalgte har vært for lav», påpekte riksrevisor Schjøtt-Pedersen i forbindelsen med rapportfremleggelsen.

Riksrevisjonen bruker den sterkeste kritikken de har til rådighet – «sterkt kritikkverdig» – i sin samlede konklusjon om håndteringen av stortingsrepresentantens økonomiske ordninger. For Stortingets presidentskap, administrasjon og politikere er dette en refs som bør være like sviende og pinlig som den er høyst betimelig.

Det skulle for lengst vært ryddet opp i kaoset på Stortinget. Nå haster det mer enn noensinne.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her