Store etterslep på tilfluktsrom — her må farten opp

NRK har påvist at myndighetene har en jobb å gjøre med å skaffe full oversikt over lokalisering og tilstand på tilfluktsrommene i landet. Å sette eksisterende tilfluktsrom i stand til å fungere etter sitt formål, vil imidlertid koste det noe upresise anslaget «milliarder», ifølge en fem år gammel utredning.

Mye har endret seg i verden siden den gang, for å si det forsiktig. Når daglige nyhetsinnslag tar for seg nødvendigheten av private beredskapslager av mat og vann, blir ikke problemstillingene rundt situasjonen med tilfluktsrom mindre relevant.

Det er i grunn lenge siden slike tiltak fikk plass på statsbudsjettet. I optimismen etter Berlinmurens fall og den kalde krigens slutt var det ikke lenger noen trusselvurdering som gjorde dette til en prioritert oppgave. I 1998 ble kravet om tilfluktsrom under offentlige bygg opphevet. I løpet av kort virker en slik avgjørelse svært naivt.

Så der ligger de, tilfluktsrommene, noen tatt i bruk til andre formål, noen tæret av tidens tann, og formodentlig vil også noen av dem være tilgjengelig på rimelig tid. Nå finnes det i rettferdighetens navn ikke ett eneste tilfelle etter andre verdenskrig hvor folk har måttet løpe til nærmeste tilfluktsrom her til lands, men til utpå nittitallet var bevisstheten om hvor de var, og hvordan man skulle ta seg til dem, mye høyere. Skolebarn visste dette.

Bombing av mål i Norge anses fremdeles som lite sannsynlig, og man skal selvsagt være varsom med å fyre oppunder panikk og hysteri. Flyangrep er likevel ikke det eneste scenarioet som vil kunne utløse behov for tilfluktsrom.

Et massivt atomuhell med alarmerende radioaktive nedfall i våre nærområder kan ikke utelukkes, heller ikke gassfare etter uhell ved sivile anlegg.

Nylig meldte regjeringen om skjerpet forsvarsberedskap, noe politietaten foreløpig ikke finner nødvendig. Men politiet, PST og Sivilforsvaret styrkes i noen grad gjennom økte bevilgninger. Siden 24. februar i år har den sivile beredskapen fått økende oppmerksomhet. Men befolkningens muligheter til å søke sikker tilflukt i en gitt situasjon, er en sak som preges av å ha vært en slags ikke-sak gjennom flere tiår: Store etterslep med vedlikehold og en uavklart situasjon om hva som skal klargjøres.

Totalt sett anslås det at dagens tilfluktsrom kan romme i underkant av halve befolkningen. Et stort antall «tilfluktsløse» bygninger har kommet til siden 1998. Samtidig har det vært en tilvekst av tunneler, underjordiske parkeringsanlegg og fjellanlegg.

For to år siden fastslo Solberg-regjeringen at en utdatert ordning skal avvikles når en ny ordning for trygge oppholdssteder er etablert. Støre-regjeringen henviser til et utredningsarbeid som skal være ferdig neste år. Her må farten opp, i en brutalt endret sikkerhetspolitisk situasjon.