foto
LUPE: - Som vanlig når vi tar vårt eget forbruk under lupen, er det liten tvil om at vi er skikkelig langt ute og sklir når det kommer til klær, skriver Ina Gravem Johansen Foto: Berit Roald, NTB

Overforbruket av klær er en massiv miljøtrussel. I tillegg til de enorme utslippene moteindustrien står for, ender mikroplast fra tekstilene i dyrenes mager. Også din. Vi burde skjemmes. Eller sagt på en annen måte: Moteskammen kan bli redningen.

NRK rapporterte nylig fra Chiles gigantiske søppeldynger av klær. Hauger som vokser og forpester ørkenen. Vi fikk høre at klesindustrien står for ti prosent av alle Co₂-utslipp, hvilket er mer enn fly og skipsfarten samlet er skyldig i. Av verdens tekstilforbruk utgjør 70 prosent oljebaserte materialer som det tar 200 år for naturen å bryte ned.

De store søppelfjellene består av fullt brukbare men kasserte klær, shippet inn fra Europa, USA og Asia. Over tid forgifter disse grunnvannet , samtidig som tekstilpartikler av mikroplast ender i havet. Der havner plasten i sjømaten, som videre ender på våre middagsbord. Vi ender bokstavelig talt med å spise tekstilene vi kaster.

Bare i Norge kaster vi tonnevis av klær hvert år, slik tendensen er i alle land der folk har råd til å sysle med ukritisk overforbruk. Helt ærlig er det mange av oss som kjenner oss for godt igjen i «Prinsessa på erta»-syndromet: Klesskapet er fullt men det finnes ingenting som er bra nok til festen, daten eller som matcher den nye jakken. Når vi egentlig bare skulle handle nye sokker kommer vi ut av butikken med to fulle poser med klær, siden salget var helt uimotståelig. Vi føler at vi gjør et kupp når vi i realiteten bøller med økosystemet.

Det er bare å ønske moteskammen velkommen

Av all kunnskap vi etter hvert har tilegnet oss om kosthold, miljø og bærekraft, henger vi skikkelig langt etter når det gjelder klesbevissthet. For mens vi går hardnakket inn for nyttårsforsetter og lever ekstremistisk glutenfritt, kjøttfritt eller helt uten karbohydrater så lenge selvdisiplinen varer, er det de færreste som tar seg bryet å lese merkingen på klærne. For her står det tydelig hva som burde anses som innenfor og ikke. Polyester betyr plast som blir mikroplast på avveie, Made in China betyr underbetaling, muligens barnearbeid og temmelig sikkert dypt kritikkverdige HMS- forhold.

Når vi kjøper den nye plast-genseren til noen tiere, som har bidratt til lungekreft for den seks år gamle jenta som er låst inn på fabrikken for å jobbe 12 timer syv dager i uka, så burde vi kjenne oss dårligere enn om vi sprekker på en selvvalgt glutenfri diett. Men isteden kaster vi bekymringsløst noen andre plagg for få plass til det dypt problematiske kjøpet. Hver eneste gang genseren vaskes sendes en flom av mikroplast ut i avløpet mens handlevanen stimulerer bransjen til å fortsette som før.

«Fremtiden i våre hender» mener det både må bevisste forbrukere, men også konkrete grep innen klesindustrien til for å få ned det problematiske overforbruket. De etterlyser en endret forretningsmodell der lønna til arbeiderne økes betraktelig og kvaliteten løftes både i produksjonslinjen og på de ferdige plaggene. Det vil si dyrere og bedre klær som vi skal bruke lenge. Mindre shopping og kasting. Det lyder fint, men også som en utopi så lenge frie markedskrefter lyder kulere enn kjøpestopp.

Men når eget tarmsystem fylles med mikroplast blir vi tvunget til å ta grep. NRK- reportasjen lanserte begrepet «moteskam», nå når vi endelig har skjønt hvorfor fly- og kjøttskam bør etableres som meningsfulle bidrag i vårt kollektive følelsesliv. Kanskje er det bare skikkelig dårlig samvittighet som kan dempe shoppingrushet.

Som vanlig når vi tar vårt eget forbruk under lupen, er det liten tvil om at vi er skikkelig langt ute og sklir når det kommer til klær. Men bildet er heldigvis ikke bare mørkt, de siste årene har gjenbruk blitt trendy. Ikke bare gjennom å donere og kjøpe brukte klær, vi interesserer oss for å sy om. Redesigne og skape individuelle moteuttrykk. I tillegg dukker det stadig opp flere kjøpesentre der alle varer er andrehåndsprodukter.

Gjenbruk og krav om etisk forsvarlig produksjon er veien å gå. Samtidig må vi bli langt mer kritiske til hva vi støtter når vi handler klær. Lese på innholdsfortegnelsen og la bevisste valg trumfe shoppingtrangen.

Skam er ikke bra når den oppstår på irrasjonelt grunnlag. Men følelsen finnes i vårt emosjonelle register av en grunn, den henter oss effektivt inn når vi har gått for langt. Det er bare å ønske moteskammen velkommen.