Forsvarspolitisk drama på Bardufoss og Nord-Norgebenkens fellesferie

Har Putin tatt ferie? Det tror jeg neppe, men Stortinget, regjeringen Støre og forsvarsminister Gram synes å ha tatt ferie til høsten, velfortjent eller ei.

Det står å lese i Nye Troms her om dagen. SAS flyr ikke, og da får det være til høsten å komme nordover å se både på flyskole- og luftforvarstragedien som utspiller seg på Bardufoss denne sommeren.

10. juni 2022 proklamerte regjeringen Støre at NH90 skrotes. 130 i kretsen rundt NH90 skal muligens flyttes til Rygge slik de foregående Bell-helikoptrene ble. Et miljø det har tatt 60 år å bygge skal nå rives på 1-2-3 og 130 ansatte rives opp med rota for å flyttes til Rygge som noen hevder?

Så står altså vår marine forsvarsmakt uten helikopter på ubestemt tid slik det har gjort i en årrekke, kolle åpent for enhver angriper. Hadde det vært reell vilje til å opprettholde både flyskole som nå trues med nedleggelse, maritim luftving samt tilbakeføring av de bortkomne Bell-helikoptrene ville dette vært oppe og gått nå. Meg bekjent står det ferdig «hyllevare» som med litt beslutningsvilje kan kjøpes inn rimelig fort.

Et høyt og mørkt valgløfte om de bortkomne ni Bell-helikoptres tilbakevendelse til Bardufoss forsvant også i rotorvinden til Senterpartiets luftige valgløfter og lever kun i uvissheten. I sum kan man undre seg over hva som skal til før at den såkalte Nord-Norgebenken våkner og får med seg hva som skjer i regionen de er tillitsvalgte for. Hva skal til for å påkalle oppmerksomheten?

Dette er realpolitikk, og blant annet en gylden mulighet for Høyres Anne Berit Figenschou å vise muskler for handling for ord, etter at hun raljerte over den etterhvert berømte gutteklubben i Tromsø og Høyres handlingsvilje for Nord-Norges kjernesaker. Hun er da vara til Stortinget, og burde absolutt kjenne sin besøkelsestid i tider som dette, dersom ingen andre føler kallet?

Aktivitet i og forsvar av Nord-Norge angår folket fra Helgeland til Grense-Jakobselv, store som små. Fra krigen i Ukraina ser vi at granatene og bombene retter seg like mye mot nyfødte som militære. Russland utviser annen type rasjonalitet og følger ikke spillereglene som ønskelig i vår lille verden.

Men her «hjemme» synes våre tillitsvalgte å ha all verdens tid, slik de hadde vinteren 1940. Så lenge spillereglene følges skulle alt gå så bra for «nøytraliteten». Det gikk ikke bra. Norge er ikke nøytralt i dag heller.

Norge var nær ved å få seg en saftig kilevink i forhold til Svalbard for litt siden. Den konfrontasjonen er ikke lagt død og burde virkelig bekymre vår regjering. Den hybride trusselen går ikke over av seg selv. Uttalelser om Delelinjeavtalen i Barentshavet burde virkelig bekymre, og sette vår regjering i alvorlig beredskap.

Russland banker for tiden på vår dør, og hensikten er neppe av den gode sorten. Avrevne datakabler, hacking, GPS-jamming, stadige avskjæringer pluss pluss sier sitt. Syrere på sykkel på Storskog noe annet.

Men våre nordnorske politikere synes å være mest opptatt av det grønne skiftet, grønt industrieventyr i Nord, og ellers fremskrevne værprognoser. Koblingen mellom grasrota for forfatningen synes aldri å ha vært mer kortsluttet enn nå. I sum er det en ny demontering av Nordområdesatsingen som ble lansert med brask og bram for noen år siden. Som så mange andre ganger, kun ord og løfter skrevet i sand. Hovedstadens gravitasjonskraft overvinner det meste.

Krig nærmer seg våre dørstokker, men våre folkevalgte tar ferie med god samvittighet. Naboen i øst ser ikke ut til å betenkeligheter med å bruke militær makt for å få sin vilje der kostnaden ikke er for stor.

Om det er i uvitenhet eller virkelighetsfraskrivelse kan ikke jeg svare på, jeg bare spør og er bekymret for realitetsorienteringen til de som skal lede Norge. Så langt har både denne regjering og foregående utvist handlingslammelse og virkelighetsfornektelse slik jeg ser det.

Jeg synes ikke dagens håndtering på noen måte er betryggende for vår suverenitetshevdelse og totalberedskap i respekt for de som døde under WW2 for en kostbar fred og frihet i 1945. Det er å forvente at situasjonen tas på alvor, og at fokus rettes inn mot den trusselen som faktisk eksisterer og ikke minst truer vårt land og vår frihet. «Alt for Norge» sa våre konger.