Foto: Trond Sandnes (tegning)

Vi har aldri sett maken før — at ferske regjeringspartier har falt så til de grader tungt på meningsmålingene — så kort tid etter at de kom til makta. 100 dager er såvidt passert, og Senterpartiet er mer enn halvert i nord, mens Arbeiderpartiet igjen er under den pinlige 20-grensa.

Det er tydeligvis «vanlige folks tur» til å gi en kaktus i retur for tilliten de ga de nye regjeringspartiene ved valget i høst. Senterpartiets nye, brede og folkelige framtoning er i ferd med å rakne, det går usannsynlig fort i revers for partiet. Og Arbeiderpartiet dras ubønnhørlig med på den smertefulle ferden.

Meningsmålinga fra Infact denne uka, på oppdrag for NRK og Polaris Media — inkludert Folkebladet — viser at Senterpartiet på drøye 100 dager er mer enn halvert i Troms. Partiet går fra 19,1 prosents oppslutning til 8,2. Ap er tilbake i gjørma de satt fast i for ett år siden rundt 20-tallet. Nå bukker de under, til 19,7.

Det er fullstendig politisk katastrofe, og er et så dypt fall at det knapt er til å tro. Ingen kan skylde på regjeringsslitasje etter så kort tid. Vi har jo knapt nok rukket å bli kjent med alle statsrådene etter nøkkeloverrekkelsen.

Trolig blir vanlige folk bare lei, og i alle fall ikke inspirert, av revers og omkamper

Hva var det som traff dem? Hva har gått galt? To kriser alene? Omikron og strøm? Ja, men det er mer. Omikron var akkurat det Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum trengte minst, like etter at de tok løs på oppdraget velgerne hadde gitt dem. Vi feiret friheten, vi åpnet landet, vi gikk ut og drakk øl og kunne spille fotball igjen. En bedre start var det knapt mulig å få. Men så ble regjeringa overrumplet av innbytterpuls og melkesyre på samme tid.

Omikron kom som et isbad og stengte oss igjen inne i frustrasjon og forbannelse. Og det gikk ut over regjeringa — og det smittet lynraskt politisk med sterk kritikk mot hvordan regjeringa taklet episode tre av pandemien.

Og det stoppet ikke der. Mens vi satt der ved panelovnen på hjemmekontorene oppdaget vanlige folk at strømregninga vokste noe helt enormt. Riktignok ikke vi i nord — men stort sett alle andre steder. Også det fikk regjeringa skylda for, tydeligvis også i nord — skal vi legge meningsmålinga til grunn. Valgforskerne kaller fenomenet for å «bli rammet av nasjonale trender». Med andre ord et nasjonalt sinne.

Men — det er altså mer. Det handler om å bli avslørt. Symbolpolitikken som fenget folket i valgkampen framstår mer og mer som akkurat det; symboler. Lovnader om å redde en høyskole her og et lensmannskontor og en flybase der blir for grunt. Og man trenger neppe å være valgforsker for å se at å kjøre i blinde i revers neppe appellerer. Trolig blir vanlige folk bare lei, og i alle fall ikke inspirert, av revers og omkamper, enten det handler om sammenslåtte kommuner og fylker, tingretter eller lensmannskontorer.

Trolig stjeler denne form for politikk mer energi enn det gir inspirasjon til å engasjere seg for vanlige folk. At renta øker og dagligvarer og drivstoff blir dyrere gir også mer salt i sårene for regjeringa — akkurat som at selv de mest ihuga tilhengerne av Nord-Norgebanen nå spekulerer i om regjeringa desperat leter etter en fluktvei etter å ha lovd skinner og stasjoner i nord.

I sum; Det er mye, og regjeringa har enorme utfordringer. Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å komme seg ut av den negative spiralen på kort sikt. En pandemi på retur kan etter hvert bli til god hjelp — det vil sette oss alle i bedre humør. For en sittende regjering er det mye bedre at vanlige folk er i godt humør enn dårlig.

Men om det skjer vet vi jo heller ikke.