Å gå fra hjemmekontor, meter og år med avstand til å entre Madrugadas turneåpning i Oslo spektrum, var et isbad. Fullstendig overveldende, med påfølgende intens eufori, bølger av varme og et skred av emosjoner. Et totalt kultursjokk for skrotten som tok det første steget ut av isolatet.

Dette er ikke en anmeldelse av konserten eller den nye plata «Chimes at Midnight» som er den første utgivelsen bandet fra Sortland har sluppet på 14 år. Teksten bør heller leses som en følelsesladet debrif, helt uten bakkekontakt. For det fantes ikke et nanofiber av objektiv analyse i mitt intellekt da jeg endelig, etter et koronarelatert kjempesurr i billettsalget, fikk ordnet adgang til konserten tidligere denne måneden.

Madrugada er ikke bare Norges og verdens beste liveband, de er i høyeste grad soundtracket til mitt voksne liv. En subjektiv lydfil til hvordan tilværelsen sjøl har preget erfaringer på cellenivå.

Sånn er det nok også for flere i Generasjon Madrugada, som altså er den eneste drivkraften som har klart å vekke noe patriotisk i denne kroppen som ellers avskyr både nasjonalromantikk, nasjonalisme og ellers det meste av gruppedynamiske tendenser. Men i dette tilfellet er Sortland å regne som total hjemmebane. For første gang skjønner jeg hva alskens dvaske og halvfulle fotball-, ski- og hoppsupportere mener med at «VI VANT!» når en totaldedikert atlet på hysterisk diett har prestert noe overmenneskelig i et mesterskap.

En billett er verd mer enn sin vekt i blåtimens, magiske og melankolske gull

Den første plata «Industrial silence» kom i 1999 og var en udiskutabel genistrek. Hver eneste låt satt som et komplett akvarellverk i et blå-sort tablå av harmonisk og ru rock. «Strange colour blue» er ett av de legendariske sporene som fanger hele Madrugada-prosjektet både poetisk og melodiøst. Det unge bandet bar også preg av å ha sluppet et uventet gullegg, den gangen.

På den første turneen hørte vi en vokal med en pondus som bøllet de ruvende, internasjonale mastodontene av veien. Det samstemte, men også ertende rebelske samspillet i bandet gjorde at alle hoppet over «ung og lovende» i anmeldelsene. Dette var leveranse på master-nivå, den saken var udiskutabel.

Men vi så også en sjenert gjeng. Vokalist Sivert Høyem så litt sjokkert ut over å ha sluppet ut fra øvingsrommet til utsolgte konsertlokaler. Han knep øynene igjen mens han leverte alkymien i sin stemmeprakt, poengtert med et eksepsjonelt gehør og teft for timing. Mellom låtene stirret han i scenegulvet og prøvde ikke engang på småprat med publikum.

Den nå avdøde gitaristen og låtskriveren Robert Burås var den i bandet som i størst grad omfavnet oppmerksomheten fra starten. Mannen jobbet i herdig og leverte sine stødige soloer mens spotlighten avslørte hvordan dedikasjonen vibrerte helt ut til tuppene av den røde, krøllete manken. Madrugada var et fenomen. En litt blyg suksess i starten, etter hvert en størrelse av ren, majestetisk og total kunstnerisk pondus.

For med den platekatalogen som gjennom årene har vokst fram mot den nye utgivelsen, som rommer den samme nerven, med et litt mer voksent, ømt sound, er det intet mindre enn et fruktfat fra Edens hage bandet har å gå amok i når 2022- turneen legger ut.

Det at Madrugada under arbeidet med de nye låtene også har søkt hjem til oppvekstens trakter, reflekteres også i sceneshowet gjennom dronefilming over nordnorsk fjord som kruser, vinternakne bjørkekratt som gjennom et helt liv har bøyd seg for nordavinden. Fjærsteiner, sjøvaskede svaberg og det helt spesielle lyset som bare oppstår under mørketida.

Dette, kombinert med at bandet først og fremst pulserer for å spille live, er et nesten for voldsomt svev å sende en emosjonell og nyklekket patriot ut i. For en opplevelse. For en overveldende konfirmasjon fra isolering til levende liv. For et band.

Oslo var første stopp i en stor Europa-turne som vil vare ut året, der Norge og Nord-Norge får flere besøk. Det er vel på dette punktet overflødig å antyde at undertegnede mener en billett er verd mer enn sin vekt i blåtimens, magiske og melankolske gull. Vel å merke om du tar sjansen på et overveldende kultursjokk og total kollaps av eventuell antipatriotisme.