Å tømme et generasjonsloft

Å arve en gård kan innebære en del rydding. Særlig om man er en grein på slektstreet med dyp forankring i ideologien «Denne skal i hvert fall ikke kastes.» Det kan dessuten vise seg å være mer enn slektens etterlatenskaper som åpenbarer seg på et loft fra 1889.

Det er en bratt emosjonell affære å rydde ut noen som nylig har dødd. Minner og spor fra et levd liv blander seg med hverdagen som stoppet midt i en setning. En halv kaffekopp, den siste avisa og en halvstrikket vott fyller rommet, leiligheten eller huset med intens stillhet.

Når det føyes til fjøs, bu og naust med kul på veggene til lista over rom som skal ryddes, kan det hele kjennes overveldende. Sentimentalitet må byttes ut med pragmatisk effektivitet og tunge løft.

På buloftet gjemmer det seg sånt som ikke har vært konfrontert av menneskeøyne på 100 år. Å rydde seg gjennom alt åpenbarer gamle møbler, defekte klesruller og seletøyet til Gammelmerra. Men også møtet med et veletablert, isolert men høyst levende samfunn.

Gjenbruk. Ordet betyr mer enn kjøp og salg av secondhand designmøbler. I det dunkle lyset på loftet framstår det å bruke om igjen til noe er helt brukt opp, som basisen for selve livet. Enfysisk lov på linje med tyngdekraften. Bærebjelken i den ustoppelige evolusjonen.

Gjenbruk er et annet ord for naturens renovasjonssystem, der små flittige arbeidere jobber 24-7 mens vi tobeinte inntar sofaen og etablerer vaner som fredagstaco på «soyakjøtt». Dyrket på nedbrent regnskog i Brasil, for å redde klimaet. Et patetisk forsøk som knapt monner på egen samvittighet, mens det i forlatte uthus eksisterer et parallelt univers der den virkelige prosessen med å ta naturen tilbake verken pauser eller snubler i populistiske trender.

Bua på hjemgården ble bygd av egenprodusert tømmer i 1889. Det var noen tippoldefolk som klasket inn den siste, heimesmidde spikeren og ripet års-signaturen i veggen. Av historiske spor som siden har samlet seg fra ulike epoker kan emaljerte baderomsrekvisitter fra det forrige århundret nevnes. Nærmere bestemt en potte fra tiden da gamle- og sykehjemmet besto i å legge seg på kammerset for godt. Da det å bli feskarbonde-kjerring ikke bare handlet om å være aleine hele vinteren med ansvar for unger, gård og husdyr.  Hun fikk også noen pleietrengende svigers med på oppdraget, noe som innebar hyppig traktering av potte.

Nærmere bestemt denne potta, som ble overflødig da velferdsstaten tok over. Siden har den hengt her, fra en så strategisk takbjelke at undertegnede måtte smelle skallen høylytt i det historiespekkede objektet utallige ganger før en adekvat arbeidsplan tok form i halvmørket.

Fra neste takbjelke henger gamle dyner og puter. Skikkelig gamle, hjemmesydde sådan, foret med saueull. Rutesydd slik at ikke foret legger seg i en ende. Putene er stappet med fjær fra gårdshøna Petronella og hennes imponerende barneflokk. Dog ikke fra hanefar Tyfus, som levde et sagnomsust liv preget av psykopati, lav impulskontroll og vold som eneste mestringsstrategi.

Uansett må alt komme til en ende og jeg er generasjonen som skal ta ting UT av loftet, i motsetning til å fylle på samlingen av sosialantropologiske spor. Men i det jeg berører nevnte sengetøy, som min bestemor produserte da Finnmark ble brent og 16 flytninger fra nord måtte huseres, revner håndverket. Ut velter en pulserende masse av gnagere.

Dette scenarioet gjentar seg med madrasser, gamle veggur, kasser med oppsmuldrede aviser og bøtede trådgarn. Musene titter fram, og de prøver slett ikke å flykte. Så står vi der, øye mot øye på buloftet. Mitt oppdrag er å plyndre og radere hele habitatet til smådyrene som har levd uforstyrret så lenge at de ikke frykter mennesker lenger.

«Stikk!» Prøver jeg meg på, men innser at norsk neppe er den bærende formen for kommunikasjon i dette samfunnet. Overrasket og krenket av den brutale invaderingen og tilintetgjørelsen av hjemmets fred, glor de betuttet på at jeg soper sammen restene av pulvergnagde filleryer, møllspiste fjær og enorme mengder muselort.

Vinterisolasjonen deres, en masse som nesten har nådd stadiet av ferdig kompost. En imponerende demonstrasjon av hvordan ta bolig i andres avglemte og utrangerte gjenstander og gradvis bryte de ned til feit og næringsrik jord. Et ekkelt, men dog stjerneeksempel påsirkulær økonomi, gjenvinning og økologisk bærekraft.

En utslippsløs prosess som nå avbrytes av det empatiløse og imperialistiske mennesket med ett mål: Å klargjøre gården for taksering. Ryddet og tømt. Selv når det innebærer å levne alle beboerne i gjenvinningssentralen både hus- og arbeidsløse. En Tyfus i folkeformat, det er plutselig meg. Et vesen som ikke respekterer at et annet familietre har tatt over ryddejobben,på et miljøvennlig nivå det er vanskelig å kildesortere seg til.

Heldig er selvfølgelig den som arver noe av historisk verdi, men helt enkelt er det jammen ikke. Sorry mus. Lykke til med jobben og husfreden gjennom kommende generasjoner på neste loft.