Noe har skjedd i arbeidslivet. I mange år var det forbundet med prestisje og ære å ha holdt seg til samme arbeidsgiver i et helt liv. Det Kongelige Selskap for Norges Vel har siden 1888 delt ut medalje med påskriften «For lang og tro tjeneste» til arbeidere som har holdt stangen i minst 25 år på samme sted. Noen får til og med, til tross for at de har stilt presis i et kvart århundre, en klokke.

På jobben min her en dag, under en runde rundt bordet som er blitt så populært nå for tiden, var det plutselig en som ga uttrykk for helt andre idéer om arbeidslivet. Siden alle før ham på runden oppga, av en eller annen grunn, hvor lenge de hadde jobbet i helsebransjen (noen ganger blir folk så stresset av runden rundt bordet at de forteller hvor mange barn de har også), så var det naturlig å følge opp også for denne karen.

«Jeg har jobbet her i ti år. Huff», sa han. Jeg vet ikke helt hvorfor han sa det, kanskje han ikke vet det selv heller? Jeg tror egentlig ikke det var et uttrykk for at han vantrivdes. Det var heller et uttrykk for at verdiene i Det Kongelige Selskap er litt sånn «vel, vel» i dagens arbeidsliv. Det er ikke nødvendigvis slik at man fester medaljen for lang og tro tjeneste på 17. mai-dressen lenger.

Jeg vet ikke når eller hvorfor, sånn nøyaktig, at denne endringen kom i norsk arbeidsliv. Men det skulle ikke forundre meg om trenden oppstod på slutten av forrige århundre, den gangen vi oppdaget markedet her i landet. Televerket ble Telenor, Posten ble butikk, kraften likeså. NRK fikk en konkurrent. Kanskje ikke så rart da, at arbeidere med ett skjønte sin verdi, og skapte arbeidsmarkedet.

Skulle Det Kongelige Selskap for Norges Vel snu på det hele og begynne å dele ut diplom til arbeidsgivere som har klart å holde på folk i 25 år?

Senere kom LinkedIn, en lagringsplass for cv-er forkledd som et sosialt nettverk. Her handler det om å se og bli sett, om å fremheve hverandres spisskompetanse og om å følge med på hvem som har vært inne og sett på profilen din. LinkedIn sine folk passer på å skryte av hvor mange som har vært og sett etter deg, og er du på nedadgående får du beskjed om å oppdatere cv-en.

«Kor du e no? Eg klare jo ikkje å følge med», er det mange som sier til meg. Det høres ut som et spørsmål, men det er egentlig kritikk. Det er særlig folk fra lang og tro tjeneste-tida som vil vite hvor jeg nå er. Nå er det riktig at jeg har byttet litt jobb opp gjennom, men ikke verre enn at jeg har hatt fire arbeidsgivere siste 15 år. Hvis det er egnet til å forvirre så er det ikke så mye jeg kan hjelpe med, annet enn å svare Helsedirektoratet.

Jeg har hatt stor glede av å være på litt forskjellige steder. Jeg har lært utrolig mye, blitt kjent med såpass ulike sektorer som forsvar og matforskning, fått veldig mange venner opp gjennom og hatt en utrolig variasjon i arbeidsoppgavene. Jeg har aldri rukket å gå på veggen eller å bli søkklei av alt som heter jobb, og jeg har fått bo på ulike steder i verden. Jeg har vært veldig heldig.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra å tenke at det er leit at vi har kommet dit at folk huffer seg, eller føler at de bør huffe seg, over det faktum at de har vært på samme sted i ti år. Til tross for at jeg selv har hatt glede av å skifte litt på det, så innser jeg at verden ikke hadde hengt sammen om alle skulle drevet på slik. Og kanskje er det særlig vi som er nye på en arbeidsplass som aller mest ser verdien av at noen har vært der en stund.

Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

Det er nemlig slik at også arbeidsplasser har sin plass i historien. De er der av en grunn, de har ofte hatt en funksjon i samfunnet i lang tid, og de eksisterer fordi det fins en spisskompetanse som noen, enten privatpersoner eller myndigheter, er villige til å betale for. Denne spisskompetansen kan verken opparbeides eller bevares dersom utskiftingen av folk blir for stor.

Jeg har vært helt avhengig av å være i en tett symbiose med erfarne, kunnskapsrike folk når jeg har kommet som ny. Gjennom dette har jeg også opparbeidet en enorm respekt for erfaringsbasert kunnskap, og kunne ikke funnet på å tenke at en som har vært ved pulten sin i tretti år har noe å skjemmes over. Tvert om. Jeg tenker at disse menneskene med stor sannsynlighet representerer kritisk kompetanse for virksomheten.

Det er likevel ikke sikkert at uttrykket «lang og tro» skal få et videre liv inn i et nytt århundre. Arbeidsmarkedet er kommet for å bli, det er slett ikke utroskap å skifte jobb. Arbeidere har kjempet i hundre år for å bli en likeverdig partner i samspillet med arbeidsgiver, noe vi har lyktes særlig godt med her i landet. Å sverge troskap til arbeidsgiver bryter helt med arbeiderbevegelsens idealer.

Vi lever nå i en tid med enorme underskudd på arbeidskraft i en rekke kritiske sektorer. Det er gode tider for jobbsøkere, også for de som vil skifte beite. Det har aldri vært viktigere for arbeidsgivere å holde på folkene sine, kanskje særlig de som har vært der en stund. Skulle Det Kongelige Selskap for Norges Vel snu på det hele og begynne å dele ut diplom til arbeidsgivere som har klart å holde på folk i 25 år?

For lang og tro ledelse.