Med de mest sentrale politikerne i Midt-Troms til stede, gikk daglig leder i Midt-Troms regionråd, Louis Edvardsen, på talerstolen sist mandag. Han presenterte tall som burde få det til å gå iskaldt nedover ryggen på alle de tilstedeværende i Istindportalen.

Det handlet om utenforskap. De som faller utenfor arbeidslivet i vår region. De som mottar trygd og sosialhjelp. Og ikke minst: De som ikke er registrert som arbeidstakere og heller ikke mottar trygd eller sosialhjelp — de vi ikke ser i statistikkene. Hele 3.767 personer i Midt-Troms, i en region med totalt ca. 30.000 innbyggere, havner i denne kategorien. Et sjokkerende tall. For perspektivet sin del: Det bor totalt 3.450 mennesker i Sørreisa kommune.

SKREMMENDE: Louis Edvardsen, daglig leder i Midt-Troms regionråd, presenterte sjokkerende tall i Istindportalen i Heggelia mandag. Foto: Gjermund Nilssen

Alarmen har gått i Nav-systemet. Og nå bør det både ule i sirener og blinke i røde lys også blant politikerne. At godt over 20 prosent av befolkninga i regionen i alderen 20 til 66 år faller utenfor arbeidslivet er alarmerende — det er også langt verre enn prosenttallet for hele Norge og Troms og Finnmark samlet.

Hva kan gjøres, er tusenkronersspørsmålet. At det ikke finnes noen «quick fix» er ganske åpenbart. Men det er også noen grep som må tas, ikke minst for de yngste. I gruppa fra 20 til 29 år finner vi 737 unge mennesker som er medlem i dette utenforskapet, og 424 av dem er verken under utdanning eller i annen aktivitet. Og de mottar heller ikke trygd eller annen stønad fra de offentlige. De er rett og slett utenfor alt.

Nav oppfordrer dem til å gi seg til kjenne og registrere seg. Før man får kartlagt situasjonen er det umulig å gjøre noe med den. Nav-leder Ingvild Haugli Endresen sier i et intervju med Folkebladet denne uka at tallet er mye høyere enn de ante, og at de gjerne vil hjelpe dem det gjelder. Men de må altså få vite hvem de er.

Å be denne grunnsteinen i velferdsstaten ryke og reise, slik SV-lederen tar til orde for, betyr trøbbel

Haugli Endresen nevner også helt essensielle tiltak — som å få flere til å fullføre videregående skole ved å gi dem gode skoleopplevelser. Oppvekstmiljø, psykisk helse og selvtillit er viktige stikkord i kampen mot utenforskapet. Det er nå bevilget penger til et prosjekt i Midt-Troms for å kartlegge hvem de som lever i utenforskap er — med mål om å få dem inn inn i et utdanningsløp eller ut i arbeidslivet.

KARTLEGGE: Nav-leder Ingvild Haugli Endresen oppfordrer de som lever i utenforskap om å ta kontakt. Foto: Ida Larsen

Paradoksalt nok er det stor etterspørsel etter arbeidskraft i regionen, og arbeidsledigheten er rekordlav. Skoleplasser er det også nok av. Så utgangspunktet burde være bra å ta tak i en av de største utfordringer velferdssamfunnet vårt har — utenforskapet.

Det er selvsagt svært mange grunner til at noen havner utenfor det striglete og «vanlige» samfunnet. Og det finnes åpenbart mange gode grunner til å være avhengig av trygd eller andre stønadsordninger fra det offentlige. Og det er også grunner til at noen ikke er registrert og heller ikke mottar fem flate øre fra det offentlige — og lever på andre, først og fremst foreldre. Men det fritar oss likevel ikke fra å gå tungt inn i materien. Det er mye vi kan gjøre — men åpenbart også noe vi ikke bør gjøre:

På landsmøtet i SV sist helg tok nyvalgt leder Kirsti Bergstø til orde for å skrote den såkalte arbeidslinja i norsk politikk. Enkelt forklart er arbeidslinja i sosialpolitikken at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. Å be denne grunnsteinen i velferdsstaten ryke og reise, slik SV-lederen tar til orde for, betyr trøbbel. For velferdsstaten, for arbeidstakerne og for de som lever i utenforskap.

Også Bergstø vet at det er folk i arbeid som finansierer velferdsstaten. Flest mulig mennesker i arbeid gjør Norge i stand til å sikre at flest mulig kan leve gode liv. Det er et av suksesskriteriene for det norske velferdssamfunnet. I stedet for å hamre løs på arbeidslinja, er det viktig å stimulere enda flere til å jobbe — og aldri gi opp mennesker som faktisk vil noe. Derfor må det også være mulig å kombinere arbeid og trygd — noe arbeidsgivere bør bli enda flinkere til å legge til rette for.

Viktigst av alt er å få de unge motivert til å ikke droppe ut av videregående skole, fortsette utdanningsløpet og komme seg inn i arbeidslivet. Å jobbe er nøkkelen for å komme seg ut av fattigdom, og en helt vesentlig del av å leve et godt liv. Derfor må det lønne seg å jobbe.

Forutsetningene er i utgangspunktet gode for å lykkes med å få flere vekk fra utenforskapet, ikke minst i vår region — med stor etterspørsel etter arbeidskraft. Jobben må starte nå.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her