I dag tenker nok de færreste at krig på nordnorsk jord er helt utenkelig. Likevel er strategien å stappe hodet i sanda, snøen eller eksplosjonsstøvet om det virkelig smeller. For noen fungerende beredskap har vi ikke å støtte oss til.
Statsforvalteren i Troms og Finnmark slår alarm om store mangler ved vårt totalforsvar. Det er spesielt fraværende planer, opptrening og kommunikasjon mellom den sivile delen av samfunnet og Forsvaret som mangler, uttaler Bård Pedersen til NRK. Sånt som gjør at kritisk transport får drivstoff. Eller at busser, fly og andre kjøretøy er tilgjengelige med noen som kan kjøre dem.
Det handler for eksempel om muligheten til å frakte folk til sykehus og vekk fra kriseområder. Innsats som må komme fra det sivile samfunnet, men som ingen per i dag vet at de skal stille opp med, eller får øve på. Siden vi fremdeles «vet hvor vi bor» er det åpenbart at det hjelper lite at Universitetssykehuset Nord-Norge jevnlig terper på sine kriseplaner, når de fleste i fylket lever flere kommuner unna kirurgene og transporten står parkert når det virkelig gjelder.
I nord er det bare å gjøre som strutsen, om det smeller. Holde seg for øynene og håpe problemet forsvinner av seg selv
«Vet hvor vi bor» gjør åpenbart ikke forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp). Trønderen fra det angivelige distriktspartiet svarer overfladisk og arrogant til NRK, per mail, på den nordligste statsforvalterens alvorlige varsel: «Pandemien og Russlands invasjon i Ukraina viser at det norske totalforsvaret fungerer godt, selv om det finnes utfordringer vi kan jobbe videre med».
For det er ikke helt det norske totalforsvaret vi snakker om her, men den spesifikke situasjonen i det nordligste fylket. Den eneste regionen med faktisk grense til Russland og det feiteste krigsmålet man kan fabulere om i sammenhengen. Nemlig en etablert, amerikansk ubåtkai, rett utenfor Tromsø. Fylkets største by og knutepunktet for infrastruktur, helse og beredskap.
Ingen ønsker å bidra til å heve angstnivået i befolkningen i en samtid der den engstelige prepperen har blitt idealborgeren. Da jodtabletter som førstehjelp mot atomhendelser er delt ut til grunnskolene og de smarte har hamstret ved. Ikke bare med tanke på eskalerende strømpriser, men det faktum at hele strømforsyningen kan ryke om krigen når oss.
Når statsforvalteren i nord velger å gå ut med denne kritiske statusen, er det ikke for å piffe opp Halloween-stemninga et par hakk. Den offentlige kunngjøringen er et kritisk varsel til allmenheten, fordi statsforvalteren gjentatte ganger har forsøkt mobilisere myndighetene til å ta grep rundt den manglende beredskapen i nord, uten å bli hørt.
Eller forstått, slik forsvarsministeren demonstrerer at han ikke gjør. For det er stor forskjell på norsk og nordnorsk standard i ganske mange sammenhenger. Spesielt i dagens trusselbilde der spredt befolkning, elendige veier og manglende mobildekning i flere deler av det nordligste fylket setter beredskapssituasjonen i en litt annen posisjon enn hva Oslo og Viken, eller Trøndelag, hadde hatt å deale med om det var de som grenset til Putin.
Særlig med tanke på at regjeringen nettopp har annonsert at den generelle norske beredskapen nå styrkes, er forsvarsministerens manglende innsikt og bekymring for nord alarmerende. I tillegg til at det jobbes med å rydde møbler og skrot ut av de gamle bomberommene, de som fremdeles er i såpass stand at de kan brukes til beskyttelse, melder justisministeren at det vil bli sendt ut massemeldinger per sms til befolkningen hvis det bryter ut krigshandlinger. Fint. Spesielt for de som befinner seg ett sted i landet med mobildekning.
I nord er det bare å gjøre som strutsen, om det smeller. Holde seg for øynene og håpe problemet forsvinner av seg selv. Mens vi står der i mørket og likevel registrerer at totalforsvaret ikke fungerer optimalt, kan vi fundere over hvordan dette kunne skje. At nasjonens eneste fylke, med grense til den invaderende statslederen som bomber sivile og truer med atomvåpen, ble oversett i forsvarsmobiliseringen.
La oss heller tvinge fram litt innsikt, mens det enda er tid. Hent forsvarsministeren til en ukes selvransakelse i nord. Gi ham tid til å reflektere i et av områdene der mobilen ikke funker. Der kan han speide mot universet og oppdage at det ikke hovedsakelig er sjøfugler som titter tilbake, men droner.
Det er ubehagelig å bli sett på denne måten, ikke bare fordi fuglene har flyttet til lista over utrydningstruede arter. Det vil nok også ministeren kjenne på. Kanskje begynner han å lure på hvor nærmeste tilfluktsrom egentlig er, når bussen går den veien og om det er mobildekning der.
Nettopp. Det lurer vi også på. Spørsmål som krever langt større mobilisering rundt sikkerheten enn «justeringer på et velfungerende totalforsvar».