Uakseptabel diskriminering av funksjonshemmede

Forventer du å bli saklig vurdert i ansettelsesprosesser? Velge selv om du vil gå på konsert eller stemme ved valget? Da er du neppe funksjonshemmet.

For om du tar deg fram i rullestol, har et markant hørselsproblem eller synshemning, tar du det neppe som en selvfølge at grunnleggende rettigheter innfris. Selv om lovverket er klinkende klart: Det er ulovlig å diskriminere på bakgrunn av funksjonsutfordringer. En lov som knapt er verdt papiret den er skrevet på.

For lovbruddene skjer på daglig basis, i alle landets kommuner. Det påpeker også interesseorganisasjonene og varslere jevnlig i media. Et eksempel er at veier og fortau er så hullete at det å komme seg til vitale samfunnslokaler og kulturelle arenaer blir en ren teoretisk tanke for bevegelseshemmede. Om man likevel kommer seg til døra er det fremdeles i overkant spennende om det finnes heis, dørstokker som er mulig å passere eller sitteplasser egnet for rullestol.

Matallergikere møter fordommer og farlig dårlig tilrettelegging. ME-pasienter må lide seg gjennom svada, moralisering og generell inkompetanse i Nav-systemet de er tvunget til å samarbeide med.

FN tok en titt på norske funksjonshemmedes livsvilkår i 2019. Dommen var steinhard: Tjenestetilbudet varierer alarmerende mye. Disse innbyggerne utsettes for diskriminering og uforholdsmessig mye tvang. Samfunnet sykeliggjør personer med behov for tilrettelegging og ser dem som pasienter mer enn individer med rettigheter.

Høringen i Geneve` konkluderte med at i Norge har funksjonshemmede lavere status enn andre. Dessverre er det lite som tyder på at situasjonen har endret seg noe særlig siden 2019. Samtidig har både staten og kommunene et enormt forklaringsproblem rundt hvorfor ikke full skjerpings er initiert.

Selvfølgelig har det skjedd fremskritt i noen sammenhenger. Spesielt nye bygg og fasiliteter tar høyde for varierte brukerbehov. Men så var det den greia med at vi er et langt distriktstland. På de fleste steder er offentlige nybygg med inkluderende løsninger som en kuriositet å regne. Selv om interessen for å oppgradere eldre skoler til en lovlig standard med tanke på inneklima og tilgjengelighet er fryktelig lav, finnes det penger i Norge. Mye penger. Selv om renta går opp og olja er mindre kul. For eksempel har vi råd til å eksperimentere med nærmere 40 milliarder kroner, for å se om det er mulig å forkorte togtiden mellom Ski og Oslo med noen minutter. Eller om hele linja heller går i full stå.

Diskrimineringen av funksjonshemmede handler bare om nedprioritering. Når stat og kommuner ikke gidder å legge ressurser i tilrettelegging av samfunnet, holder man samtidig denne gruppen nede i lavstatus-kasten. Man unngår kanskje beleilig nok også stemmeseddelen deres i valgurnen, fordi gangveien til stemmelokalet ikke er i farbar stand for alle. Det offentlige isolerer, ekskluderer og mobber ut funksjonshemmede gjennom å ignorere deres rettigheter.

Dette er, som FN påpeker, svært kritikkverdig, og minner om et menneskesyn som tilhører ideologier som vi gjennom storfilmer forteller oss selv at vi tar dyp avstand fra. I kinosaler som alt for ofte mangler både heis og toaletter til rullestolbrukere.

Konsekvensen av denne antisatsningen på funksjonshemmede er ikke bare personlig begrensing og lidelse som i andre sammenhenger ville vært utenkelig i Norge. Det fører også til feighet og kunnskapsmangel hos arbeidsgivere. For om et menneske med behov for tilrettelegging faktisk kommer seg helt til kontoret der jobbintervjuet skjer, så er sannsynligheten for å bli vurdert på like vilkår som andre ganske lav. Diskrimineringen i arbeidslivet er like godt dokumentert som ulovligheten i praksisen.

Stat, kommuner, helsevesen og byråkrati må begynne å følge loven. Praktisere likestilling, tilrettelegging og inkludering. Prestisjeprosjekter og futuristiske næringsinvesteringer må vente. Det er hele poenget med at rettigheter lovfestes, de kan ikke nedprioriteres.

Samtidig bør langt flere arbeidsgivere våge å tenke litt utenfor boksen. For mens det sies at personlig egnethet og sosial kompetanse stadig vektes tyngre i arbeidslivet, er det desto mer merkelig at ikke funksjonsnedsettelser fremelskes som en oppside hos jobbsøkeren. For den som har kjent på systematiske begrensinger og diskriminering har opparbeidet en spesiell kompetanse i samfunnsspørsmål, som resten mangler.

En dyslektiker, hørselshemmet eller rullestolbruker har gjerne lagt inn trippel innsats for dra inn den samme formelle kompetansen som ikke- funksjonshemmede. Dette er ikke bortskjemte folk som har kommet lett til bordet. Vil man ha en fighter på laget, er det verd å senke dørterskelen til jobbkontoret. Bokstavelig talt.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her