Foto: Odd Klaudiussen (tegning)

Denne kommentaren var først publisert hos iTromsø

Denne språklige pandemien har bikket over i parodien for lenge siden. Neste gang jeg hører begrepene «Oslo-eliten» og «vanlige folk», griper jeg etter min revolver, sånn lettere parafrasert fra en sint tysker.

Justisministerposten har i lang tid vært beheftet med så mye mislighold og komisk høye utskiftinger, at den ærverdige taburettens status er i ferd med å miste sin forhenværende status. Under forrige regjering ble justisministeren byttet ut så ofte, at man ble forledet til å tro at det var en ellevill stollek i korridorene hos Justisdepartementet, og at statsrådsposten var det politiske svaret på utskiftingene av trommeslagere i bandet Spinal Tap. De hadde, som kjent, 32 trommiser, som alle bare ble borte på mystisk vis.

Da Emilie Enger Mehl (Sp) i oktober ble Norges yngste justisminister (og beredskapsminister), var det selvsagt noe murring om alderen hennes, at hun måtte være for ung for en sånn jobb, et poeng like tåpelig som å hevde at det er en fordel å være gammel gubbe eller kjerring. Hun er attpåtil utdannet innen fagfeltet.

Gir du en politiker fra Senterpartiet tilstrekkelig med tid i rampelyset, kan du uansett ta deg giftig kraftfôr på at ordene «Oslo», «elite» og hybriden «osloelite» på ett eller annet tidspunkt tyter ut. Og begrepene uttales som om de er aggressive kjønnssykdommer.

Siden valget i høst har disse utyskene fått en konkurrent og motpol, nemlig den koselige, godslige og på alle måter pålitelige sekkeposten «vanlige folk». Vanlige folk, og aller helst de som bor på landet, er fine folk, altså. De kan vi stole på. De vet alltid best, og nå er det deres tur. Til alt.

Et «vi» og et «dem» perfekt egnet til å dra enhver debatt ned i fraukjelleren, slik vi har lært oss den å kjenne også fra Donald Trump. Den norske ekvivalenten er helt i tråd med Trumps splittende retorikk, med en dårlig skjult forakt for etablerte kunnskapsinstitusjoner og faglig kunnskap.

Når mennesker i toppen av det politiske hierarkiet begynner å snakke om andre mennesker som elite, bør det ringe både kubjeller og domkirkeklokker, for det er utelukkende hersketeknikk og det er fordummende for det offentlige ordskiftet. Nå har også Mehl kastet seg ut i denne siloen av språkforsøpling, og attpåtil i en sammenheng der hun ender opp med å rakke ned på troverdigheten til sin egen fagdisiplin.

I en oppsiktsvekkende og smått aparte VG-sak mandag, poserer hun hoppende og blid på et bilde, mens hun verbalt sprer møkka over fagmiljøene. Hun insisterer nemlig på å reversere domstolsreformen, en omstridt reversering som 26. januar i år ble sendt på høring av regjeringen, og hun karakteriserer motstanden som elitistisk, at dette er styggedom de elitistiske fagmiljøene i Oslo står bak.

At protestene fra fagmiljøene er nokså entydige, har åpenbart ikke gått utover den gode reverseringsstemningen.

Samtlige 23 sorenskrivere, altså de øverste administrative lederne av tingrettene, advarer. Også førstelagmennene, de som leder lagmannsrettene, og Norges Høyesterett har protestert, mens en rekke statsadvokater og riksadvokaten allerede etter bare et halvår advarte mot reversering. Føy til Dommerforeningen, Advokatforeningen, Barneombudet og lederen for Økokrim. Ingen av dem ønsker reversering.

Stine Sofies stiftelse, en stiftelse med 60 ansatte, som arbeider for å forhindre og avdekke vold og overgrep mot barn og unge, mener høringsnotatet «ikke har mer substans enn en ostepop». De holder for øvrig til i Grimstad, et godt stykke unna både elitene og den forferdelige hovedstaden.

Så irriterende at det alltid er noen som skal ødelegge den gode stemningen, ikke minst for Senterpartiet, som virkelig har fått blod på tann når det kommer til den politiske selskapsleken reversering. Reformen vil gi færre tingretter, men like mange såkalte rettssteder. Ingen arbeidsplasser går tapt, ingen lokaler legges ned, ingen ansatte omplasseres til steder de ikke ønsker. Det er sågar en styrking av rettssikkerheten i distriktene.

Men det har ingenting å si. Det er tydelig at iveren etter å kjøre baklengs, og torpedere noe som er satt i gang av forrige regjering, trumfer alt, uansett om det er bra eller ikke. Også fornuft og faglig kompetanse for dem det gjelder. Finnes det en reversknapp, skal den brukes, samma faen.

Den blinde troen på «vanlige folk» er også helt absurd når man forsøker å overføre den på flere andre felt. Nå er det ofte bra med sunt bondevett, men det finnes definitivt situasjoner der fagkompetanse bør lyttes til. Jeg vet iallfall hvem jeg selv foretrekker at skal ha siste ordet og bestemme, om jeg sitter i et fly, ligger under skalpellen på et operasjonsbord, skal bytte sikringsskap hjemme eller om jeg havner i retten.

Det er lett å skjønne harmen fra folk i distriktene som mister flyplasser, sykehus og andre velferdstilbud folk i byene tar for gitt. Hva angår rettsvesenet er situasjonen helt annerledes. «Vanlige folk» bryr seg neppe om man skal møte i en tingrett eller et rettssted, så lenge tilbudet finnes på samme plass som før og er like godt eller til og med bedre. Det er uansett ikke noe Hvermannsen bruker i det daglige, og man skulle vitterlig tro at det viktigste var å sørge for at kompetansen innad i systemet, og dermed rettssikkerheten, er viktigst.

Men det er det ikke i Sp-land, om man klarer å få det til å handle om eliter og hovedstaden. Det hele er en idelogisk nedsmelting tuftet på loslitte symboler og det evinnelige ønsket etter å slå en kile ned mellom hovedstad og resten av landet, samt mellom by og land, som om det var to primtall det var umulig å dele på hverandre.

Det er mulig Senterpartiet tror de kan reversere politikken så hardt og så mye at de klarer å slepe hele verden tilbake der den var da de selv lå så høyt på meningsmålinger at de i fullt alvor lanserte Trygve Slagsvold Vedum som statsminister. Mon det. Dette omkvedet begynner likevel å ligne mer på en åndelig kollaps og snubling i stupide slagord, enn et genuint ønske om å gjøre hverdagen bedre for ehh … alle slags folk. Uansett hvor de bor.