Nye stridsvogner er viktige for den norske landmakta

Diskusjonen rundt hvordan Norge bør innrette sitt militære forsvar er og skal være levende. Beslutningen om å gå videre med anskaffelsen av stridsvogn er likevel tatt. Vi skal tenke nytt rundt vårt mekaniserte samvirkesystem og Hærens fremtidige struktur. Men, dagens sikkerhetspolitiske situasjon tilsier at vi må ha på plass spissen i vårt landmilitære konsept slik det står i dag. Nødvendige kapasiteter er dermed ikke et spørsmål om enten eller.

Hæren er et samvirkesystem som er avhengig av flere komponenter. Med en kombinasjon av mobilitet, ildkraft og overlevelsesevne som gjør det mulig å flytte betydelig kampkraft på kort tid står stridsvognen sentralt i vårt landmilitære konsept.

Den norske landmakten er i stor grad bygget rundt stridsvognkonseptet som skaper forutsetninger for å bruke andre tilgjengelige virkemidler, eksempelvis artilleri. Vurderingen av stridsvogn kan derfor ikke gjøres isolert, men med bevissthet rundt hele det taktiske og logistiske systemet en hær bygget rundt stridsvogn medfører. Dette er ikke noe nytt, og har vært svært viktig i hele beslutningsprosessen frem til valg av stridsvognkonseptet.

Flere peker på Russlands bruk av stridsvognen i krigen mot Ukraina og stiller spørsmål ved fremtiden til militærkjøretøyet i moderne krigføring. Bildene av utbrente og forlatte stridsvogner er imidlertid ikke entydig. Årsakene til at Russland har gått på store materielle tap er mange, men ett element er en manglende evne til å gjennomføre koordinerte operasjoner med stridsvognene, som også i Russland er ment til å fungere som en del av et kombinert konsept med andre kapasiteter innen støtte- og sikring.

På ukrainske side har stridsvognen derimot vist seg nyttig for å kunne gjennomføre offensiver. Denne gangen som en integrert del av et velfungerende helhetlig kampsystem.

For å sikre nasjonal trygghet er det viktig å kunne gjennomføre taktiske samvirkeoperasjoner både blant egne avdelinger og sammen med våre allierte. I et scenario hvor vi sammen med våre nordiske naboer og andre Nato-allierte blir satt til å beskytte Natos nordflanke vil stridsvognen stå sentralt som del av en helhetlig vestlig kampstruktur. Egne kapasiteter vil med dette både styrke nasjonal forsvarsevne og gi fleksibilitet og uavhengighet i kamp-scenarier i egen teig.

Å avbryte en anskaffelse som i praksis fyller et allerede gapende hull i dagens struktur, er derfor ikke veien å gå. Like helt skal vi vurdere hvilke muligheter vi har for et nytt konsept med nye våpen, systemer og taktikk som kan imøtese de behovene som oppstår i tiden fremover. Et slikt konsept må imidlertid utvikles og modnes, før det blir et godt alternativ. I mellomtid må vi bygge opp slagkraften i dagens konsept. Opprustningen av forsvaret vårt må skje både i hurtige og langsiktige spor.