En nødvendig samfunnsdebatt

Ordfører Marit A. Espenes og Nina Bolle (begge Dyrøy Arbeiderparti), skriver på sine Facebook-profiler 27. og 28. august https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10158362530031540&id=629426539

La meg begynne med å si at jeg er enig i en stor del av det som skrives, hvorav jeg vil presisere fire grunnleggende elementer:

1. Ukvemsord, ryktespredning og annen respektløs retorikk forsurer helt klart en nødvendig samfunnsdebatt.

2. Frivillighet er en beundringsverdig bærebjelke i (særlig) et så lite og intimt samfunn som i Dyrøy. Og takket være de som stiller opp og gjør sitt beste for alle som bor her, er Dyrøy et mer fargerikt, mere kreativt og mere trivelig sted å være.

3. Kommunestyret, formannskapet og øvrig kommunal administrasjon gjør en formidabel jobb med å holde maskineriet i gang, og vi skal ikke langt over landegrensen før det blir veldig tydelig hvor heldig vi er som bor i Norge.

4. Vi skal være takknemlig for skole, helsevesen, private og offentlige bedrifter og alle tiltak som er med på å gjøre det tryggere og mere forutsigbart å bo og leve her.

Når det er sagt, vil jeg påpeke at det ikke er å forsure debatten å uttrykke misnøye eller bekymring over de feil og mangler som også finnes i dette vakre, velmente, perfekt-uperfekte samfunnet vi lever i. Det å påpeke feil og mangler er ikke det samme som å være kronisk negativ, eller å ville sable ned alle forsøk på utvikling og innovasjon med en forutinntatt kynisme eller hatsk innstilling. Å melde sine meninger på Facebook er for noen den beste og mest offentlige måten å uttale seg på. Om enn ikke alltid den mest konstruktive.

Det er jo tross alt slik her i Dyrøy at om man ikke er på Facebook, går man fort glipp av det meste som skjer.

En annen ting er at vanlige folk ikke automatisk får tilgang eller innsikt i verken sakspapirer, prosesser eller de politiske møter hvor avgjørelsene blir tatt på våre vegne. Enten det er fordi man som ikke-folkevalgt ikke får tilgang på møter, eller fordi politikerne velger å hemmeligstemple dokumenter, eller fordi man er bevegelseshemmet og uten den hjelpen man har krav på slik at man faktisk ikke har fysisk mulighet til å møte opp. Er man ekstra stor, må man være ekstra snill.

Det er ikke alle som har anledning til å være politisk aktiv. Og det er en av flere årsaker til at de som kan være politisk aktive også må være i stand til å lytte og ta på alvor kritiske tilbakemeldinger av ulik kvalitet.

At ordføreren føler seg så komfortabel samtidig som en del innbyggere føler seg så opprørt at de lager det ordføreren definerer som en skittstorm, sier muligens mindre om kvaliteten på de politiske prosessene og mer om kommunikasjon og tillitsforholdet mellom dere oppå hestene og vi som skufler møkka på bunn. Uansett kan det hevdes at teknikken med å avfeie innbyggernes frustrasjon og fortvilelse som skittstorm, negativ innstilling, manglende egeninnsats og den slags ikke helt gagner situasjonen. Jeg skulle gjerne sett at de folkevalgte viste evne til å mentalisere og forstå hva frustrasjon og forbannelse kommer av, for så å ha det som utgangspunkt i formidlingen av hva som ligger til grunn for de vurderinger og vedtak som gjøres.

For min del er jeg genuint bekymret over egen og andres ve og vel her i kommunen. Siden min lille familie flyttet hit sommeren 2019, har jeg erfart at enkelte ting foregår ganske annerledes her enn det gjør andre steder. Og slettes ikke alltid til det beste for verken folk eller forvaltning.

Å skue hesten på ballene: Da vi kom hit, ble det ene barnet mitt banket og mobbet på skolen. På grunn av dette, nektet hen å returnere etter korona-hjemmeskole. Det andre barnet kom inn i en klasse med store sosiale utfordringer, som ble meg fortalt hadde pågått i et tiår. Vi opplevde en skole som omtalte disse og andre situasjoner nær konsekvent som enkelthendelser, og som ga inntrykk av å mene at alt kunne løses med samtaler og møter med de involverte i hver enkelt enkelthendelse.

Ungdata-resultatene, som jeg har fått med meg to ganger, viser at prosenten unge som føler seg mobbet og prosenten som ikke trives optimalt verken på skole eller med de tilgjengelige fritidstilbud, troner over landsgjennomsnittet, og ser ut til å slå nye rekorder for hver gang. Særlig gjelder det siste mindreåriges alkoholdebut.

Nei, dette er ikke unikt for Dyrøy og ja; tall, forskning og subjektive opplevelser forsterkes og virker større i forhold til gjennomsnittet i landet fordi vi lever under så marginale og intime forhold. Det betyr dog ikke at det ikke skal tas på alvor.

Det er heller ikke noe forræderi eller motarbeidelse i å komme med kritikk. Faktisk er det ofte(st?) et uttrykk for en genuin omsorg og bekymring for samfunnet og befolkningen. Om det så enn kommer på «kav nordnorsk» med dertilhørende kraftuttrykk. Siden min familie kom til Dyrøy har vi måtte tåle opplevelsen av grov dyremishandling, alvorlige voldshandlinger blant barn og voksne, og andre sosiale utfordringer, som tilsynelatende «løses» best ved at folk flytter (flykter?) fra bygda. Jeg har opplevd at kommunestyrerepresentanter fra partier som angivelig skal fremme sosialistisk og miljøvennlig politikk, stemmer for forurensende og miljøfiendtlig politikk, og ikke vil ta i på sosiale velferdstiltak.

Nå kan det selvsagt være at jeg og skulle grodd slike baller som ordføreren hevder å ha, men i den virkelige verden er ikke alle født med den samme ballasten som de på toppen ser ut til å flyte så komfortabelt og uforstyrret avgårde på.

Utakk er verdens lønn? Å ta imot kritikk er utvilsomt en utfordrende oppgave, både for David og Goliat. Uten å selv inneha verken politisk, økonomisk eller administrativ utdannelse, skjønner jeg at det heller ikke kan være en enkel oppgave å ha ansvar for å forvalte en kommune. Sladder og ryktespredning er som nevnt forsurende for debatt, og som ordføreren selv nevner kan slikt gå ut over langt flere enn de det er ment for. Uten å ville rettferdiggjøre noe ondsinnet snakk, vil jeg påpeke at det synes rimelig å forvente betydelig resiliens hos den øverste folkevalgte tillitsperson. Jeg kan derav ha empati, men ellers lite sympati for ordførerens opplevelse av å bli urettmessig anklaget for å være gravid.

Jeg hadde en bestemor som døde på tv som følge av en urinveisinfeksjon (uvi) som gikk i blodet. Hun var da under «omsorgen» til sykehjemmet i Dyrøy. Det var velkjent at hun hadde tilbakevendende uvi i mange år, og det var atferdsendring i dagene forut, uten at det var tilkalt lege. Det ble til og med vegret på å hente legehjelp da nærmeste familie kom og slo alarm. Til sist ble hun hentet med ambulansehelikopter, men kom ikke lengre enn ned heisen på UNN før livet var over. På grunn av sorgen var det ingen i familien som maktet å gå videre med saken, og en eldre, dement dames dødsfall vekte lite engasjement hos andre utover fascinasjonen av å kunne se det på tv.

Jeg har i dag mer slekt som er under kommunal «omsorg». I ett år har vi forsøkt å få byttet et så morkent og muggent soveromsvindu at det ikke lar seg åpne, uten resultat. Slektningen snakker ikke samme språk som oss, og har selv vært nødt å lære opp kommunalt ansatte for å kunne kommunisere med de.

Det er også andre under såkalt kommunal omsorg i bygda som har utrygg atkomst ved boligen, ødelagte fasiliteter og manglende helsehjelp, som ikke får hjelp til tross for flertallige henvendelser over flere år. Det er beboere med alvorlig angstproblematikk etter grusomme opplevelser, som kommunen ikke ser ut til å forstå at trenger særlig omsyn for å ikke trigge og forsterke problematikken.

Uten sammenligning forøvrig, sitter jeg selv her i et hus som råtner på rot, og som viser seg å knapt kunne tilpasses funksjonshemmede, enda det behovet var fullt ut kommunisert til kommunen før kjøpet. Huslånet var fullfinansiert med lån fra husbank og kommune, som normalt sett forutsetter en noe annen retning i prosessen enn hva jeg fikk av Dyrøy kommune.

Nå vil ikke jeg underkjenne at enhver kognitivt kapabel person har et særlig ansvar for å sette seg inn i svært mye når man skal kjøpe bolig, men som dokumentert funksjonshemmet og 100 prosent avhengig av offentlig bistand, er jeg i retrospekt overrasket over at kommunen ble med på et prosjekt som jeg innbiller meg kommunens rådgivere skulle være godt kapabel til å vurdere som i praksis umulig å gjennomføre.

Konsekvensen er uansett at vi som bor her får — og har fått — vår funksjon redusert som følge av å bo i eget hjem. Det siste året har vi befunnet oss i økende krise. Krise med tanke på økt funksjonshemming, mangel på adekvat hjelp i hverdagen og mangel på hjelp til å få hjelp til å fikse huset. Så kommer den psykiske belastningen i tillegg.

Misforstå meg rett. Jeg trenger ikke noe luksuriøst hus. Jeg trenger å kunne leve et anstendig og verdig liv i et hus som ikke gjør oss sykere og mer hjelpetrengende. Når jeg så ser at kommunen skal lage sentrumsbygg hvor finansieringen delvis skal dekkes av inntekten til de aller svakeste — de som trenger kommunal bolig, blir jeg helt matt. Der skal husleien på de minste leilighetene starte på 11.000 kroner. Det er til sammenligning mer enn hva man må betale for en treroms kommunal leilighet på Tromsøya.

En enslig pensjonist har ca 18.000 kroner netto i måneden. Etter den husleien vil en sitte igjen med 7.000 kroner til strøm, forsikring, internett, mat, små hjelpemidler, medisiner (ikke alt fås på blå resept, må vite), transport, nødvendig utstyr, klær, sko, og så vil man jo kanskje leve litt midt oppi det hele. Kanskje til og med kunne kjøpe julegaver og spare til ferie.

Selv har jeg for eksempel mer enn 5.000 kroner i månedlige medisinske utgifter. En sum jeg selvsagt ikke klarer med, så jeg rasjonerer medisin og supplerer med medisin som er rimeligere, fungerer dårligere og har — på det verste — fatale bivirkninger.

Kommunen henviser i sine utregninger til bostøtteordningen. Men bostøtteordningen er jo der for å hjelpe vanskeligstilte opp av kneika, slik at de ikke strøypes til tålegrensen av boutgifter, og i senere tid også mat- og strømutgifter. Den er i alle fall ikke til for at kommuner skal spekulere i økonomisk usikre prosjekter og lene seg på at de vanskeligstilte alltids kan overleve på et minimum. Men kommunen mener kanskje at det ikke er så nøye med oss som ikke klarer oss helt selv?

For all del. Jeg er glad for at ordføreren og hennes partifelle føler seg så trygg og så stolt og så fornøyd i og med Dyrøy kommune. Jeg håper av hele mitt hjerte at de aldri faller av hesten og må oppleve å kave nedi skitten som enkelte av oss andre. Det unner jeg ikke noen.

Og se igjen på om det ikke går an å overse de som roter i skitten og sprer det på Facebook til fordel for å ta tak i årsaken til frustrasjonen, og ta oss detaljert gjennom årsakene til at dere mener deres valg er de beste for oss?!