Laksenæringas kansellering av investeringer og permitteringsvarsler til sine ansatte på land blir møtt med beskyldninger om kynisk spill og utpressing. Andre vegen anklages regjeringa for kunnskapsløs skrivebordsteori og elendig politisk håndverk.

Basketaket om grunnrenteskatt på lakseoppdrett har utviklet seg til å bli til en kamp om sannheten.

Hva skal folk flest tro?

Som alltid ligger sannheten et sted midt imellom. Men nyansene lar seg ikke forklare i løpet av de få minuttene landets store nyhetsformidlere retter flomlyset på saken. Det er beint fram smertefullt å se en stotrende finansminister med et stivnet smil på NRK Dagsrevyen forklare at laksenæringa har misforstått hele saken. Hvorfor har de det? Fordi grunnrenteskatten kun skal gjelde aktiviteten som skjer i havet og ikke på land der næringa nå permitterer.

Neivel, spør programlederen. Så næringa har misforstått?

– Det vil jeg ikke si. Men det er viktig at man diskuterer det som er riktig, sier finansministeren, samtidig som han nok en gang gjør det klart at de som skaper enorme overskudd også skal være med å bidra til felleskassa, ikke bare dele det ut til eierne sine.

Han minner også om at Salmar, som det har vært snakk om denne uka, sendte ut permitteringsvarsel også i fjor på samme tid.

Er det sant? Ja, selvsagt er det det. Sesongene svinger i denne næringa.

Deler de ut milliardutbytte til eierne? Ja, selvsagt gjør de det, de er jo tross alt inne i et svært godt år.

Og ja, skatten er innrettet mot det som skjer i havet, ikke bearbeidingsvirksometen.

Men likevel agerer laksenæringa som de gjør.

Og igjen må man undres, hva skal folk tro?

De som vet, kjenner godt til at mange lakseslakterier og videreformidlingsvirksomheter permitterer folk hver eneste vinter på grunn av variasjon i fiskemengden. Hvis laksenæringa unngår å fortelle det, kan man veldig lett beskylde dem for å sette en helt vanlig sesongvariasjon inn i en mer dramatisk sammenheng enn den strengt tatt er.

Salmar er da også nøye med å understreke dette i sin pressemelding. De skriver helt tydelig at for 155 av de ansatte som arbeider i slakteriet på Frøya, handler varselet om redusert slaktemengde fisk, slik tilfellet har vært de senere årene ved anlegget der. Men for resten av de 696 ansatte handler permitteringsvarselet om at kontraktsmarkedet for bearbeiding av fisk har sviktet på grunn av måten grunnrenteforslaget er innrettet.

Saken handler med andre ord ikke om full stopp og at 851 mennesker settes på porten. For den som tar seg tid å lese pressemeldingen, handler det om at 851 mennesker har fått varsel om at de kan bli berørt av perioder med permittering i løpet av første halvår 2023. Det har aldri vært aktuelt at samtlige skal ut i permisjon samtidig, presiseres det i pressemeldingen.

Fasit er at det fortsatt skal slaktes og bearbeides fisk, men mer av den skal pakkes rett i kasser og sendes ubearbeidet ut.

Den nyansen fanges ikke opp, men det etterlatte inntrykket fremstår klart: Det er himmel eller helvete. Det skal ikke bare media ha skylda for. Ikke alle lakseaktørene har vært like nøye som Salmar med å forklare detaljene, og dermed blir frontene så steile at troverdigheten fort ryker.

Men det blir ikke bedre av at finansminister Vedum står på Dagsrevyen og snakker som om noen av Norges skarpeste industrihoder ikke har forstått, og at han vil kalle inn de fem største oppdrettsaktørene til sitt kontor i Oslo førstkommende fredag «for å snakke med innestemme» som han sier det.

Men grunnrenteskatten kommer, det må de bare forsone seg med, slår han fast.

Virkelig? Er det slik vi gjennomfører store reformer i dette landet?

Ikke slik jeg husker det fra samfunnsfaget i grunnskolen.

I «Den norske modellen» gjennomføres store endringer i samarbeid mellom staten og partene i arbeidslivet gjennom gode prosesser. Slike involverer utredninger, høringer og fandens oldemor før man til slutt kommer til Stortinget og drøfter seg frem til en løsning de involverte blir mer eller mindre fornøyd med.

I tilfellet grunnrenteskatt i havbruk er det velkjent at saken allerede er utredet. Det ble gjort i 2019 i en NOU som er både grundig og god, men som ikke ledet frem til annet enn kompromisser. Så med tanke på hva som skjedde sist er det forståelig at den sittende regjeringen først sikret flertall for skatten, og deretter sendte kun detaljene på høring.

Hva regjeringspartnerne trodde selv, er ikke godt å si. Selvsagt forventet de harde utfall fra laksenæringa, men kanskje så de for seg at fortellingen ville handle om en rettferdig skattekamp mellom fellesskapet på ene siden og grådige, ansiktsløse milliardkonsern på den andre.

Slik ble det ikke. Bildet var adskillig mer nyansert, og det er satt både ansikter og adresser på de som blir berørt av saken. Det som nå avtegner seg er kaos av et omfang som gjør at ras på politiske meningsmålinger bør være regjeringspartienes minste bekymring. Det fremstår etterhvert klart for de fleste at håndteringen av grunnrenteskatten er et forretningsmessig sjansespill på et så høyt nivå at det vil bli skrevet bøker om det i ettertid. Forhåpentligvis også lærebøker.

For uansett hvor mye finansministeren står på Dagsrevyen og forteller at grunnrenteskatten ikke er innrettet mot virksomheten på land, så er det der den rammer. Det skjer fordi laksenæringa har en integrert verdikjede, og fordi skattens innretning ut fra «målpris» i markedet har innrettet seg langt innover i denne kjeden.

Grunnrenteskatten er forresten heller ikke innrettet mot lokale entreprenører og annen leverandørindustri. Likevel rammes de av at oppdretterne legger investeringene på is.

Dette skjer fordi alt henger sammen med alt, og ingen er bedre i stand til å vite dette enn nettopp regjeringa og dens enormt ressurssterke fagavdelinger.

Fordi saken bokstavelig talt er kastet på næringa, har aktørene handlet i krisehåndteringsmodus, med de konsekvenser det har fått. Skaden er allerede skjedd, men det er ennå ikke for sent å forsøke å begrense den.

Det første tiltaket må i så måte være at begge sider snakker på en sånn måte at vi kan avblåse kampen om sannheten, og heller snakke realpolitikk. Det vil gagne både næringa og staten.