foto
Foto: Odd Klaudiussen

Denne artikkelen var publisert først hos iTromsø

Vi har ikke godt av sol, vi som bor så langt nord at Selveste Sola boikotter oss i flere måneder av året, simpelthen ved å nekte å vise seg frem. Vi burde derfor bare vise den fingeren og late som den aldri er der, at vi ikke bryr oss, når den en sjelden gang titter frem.

I stedet lar vi oss nedlates av den, som om vi var den ulykkelige kjæresten som nylig ble dumpet, og som stadig gir eksen en ny – og høyst ufortjent – sjanse.

Etter en vår kaldere enn Vladimir Putins samvittighet kom det plutselig noen gløtt av vår gule fiende på himmelen for et par uker siden.

Vi bukker ikke under av snø og is som fyker horisontalt i 40 m/s. Vi vet jo hvor vi bor. Vi bare synes det er litt irriterende når det skjer i mai og juni, etter å ha holdt ustanselig på sånn siden august i fjor, og lenge etter at kjedebutikkene har rullet ut sine perverse kampanjer om tilbud på alt fra sommerkoteletter til bikinier, badetøy og strandvolleyballnett, for ikke å glemme det tristeste endetidstegnet av alle, nemlig sandaler og ankelsokker, attpåtil for menn.

Det er dessuten ganske provoserende å se reklame for robotgressklippere, når snøfreseren er kaputt og de ikke har ny å selge deg fordi «vi fører ikke sånne varer i mai og juni, det er bestemt sentralt».

«Vel, du ser nå ut som en jævla sentralt! Jeg skal gi deg en i sentral, solar plexus, om du skjønner, så både du og den satans robotgressklipperen din mister livsgnisten og må slepes ned i fjøra og avlives med en høtt i nakken!», er blant de mest vennlige svarene den arme selgeren kan vente seg. Og han ba om det.

Men vi liker litt å ha det sånn også, fordi vi da kan innta offerrollen, at det er vi som virkelig har utfordringer, at de der i sør egentlig bare har patetiske og ubetydelige luksusproblem vi i beste fall ler litt ondsinnet av, der søringene fylles av selvmedlidenhet over at for eksempel strømprisene deres bare er noen hundre prosent høyere enn normalt.

«Vel, tenk på oss, som må betale nesten hundre kroner kiloet for ferske reker!», sier vi da, så de skal skjønne at også vi i nord har problemer å bale med. Snø og is har virkelig det med å kapsle inn hjertene våre når vi konfronteres med søringer som klager. For eksempel når vi på 17. mai sitter og ser bunadskledde søringfruer på TV som akker seg over at det er så varmt, klamt og upraktisk å slepe seg rundt i Oslogryta-sola med bunad tynget av mange kilo arvesølv, mens vi samtidig må ty til desperate handlinger for ikke å fryse på oss tele i skinkene, som innendørs bål, leke flammekaster-sisten og slå OL-floka. Vel, de mest desperate av oss iallfall. Vi mer balanserte nøyer oss med hoppetau og sprit.

Også messer vi ut om hvor steinharde vi er. At der vi bor må vi spise snø, tørrmelk og pulverkaffe for å få i oss noe som ligner kaffe latte, at vi daglig må wrestle med isbjørner på vei til jobb, der vi sitter i klær fra selvdrept ulv og sel, og står han av i bekmørtna i mørketida og holder varmen utelukkende ved å onanere til uskarpe nordlysbilder tatt med lengre lukketid enn ønsket sædavgang. Satan, kor vi står han av.

Hadde det bare kunne vært sånn hele tiden. Da kunne vi hovert oss til døde, med innbilte bilder av oss selv som usårbare hardinger – og alle sør for Saltfjellet som en gjeng med remjende sytkuker.

Og sånn ville det også vært, hadde det ikke vært for sola, den helvetes sola. Sol er ren kryptonitt for oss nordboere, dette ene stoffet som får oss supermenn og -kvinner til å bukke under for tilbøyeligheter vi 360 dager i året liker å tro at bare gjelder dem sørpå.

Etter en vår kaldere enn Vladimir Putins samvittighet kom det plutselig noen gløtt av vår gule fiende på himmelen for et par uker siden. Temperaturene ble pinadø tosifret på plussiden, og når det er 11 grader i sola og skiftende skydekke, går bestandig hele landsdelen vår amok i den villfarelse at det er sommer. I år var intet unntak. Folk tok seg fri fra jobb, antall egenmeldinger var høyere enn den var under ovale helger i privat sektor i pandemien, og vi sluttet å se på gradestokken, men heller opp mot himmelen og på kalenderen, selv om vi innerst vet at det er helt sinnssykt å gjøre.

Som en snøball i helvete smeltet vettet vårt, hukommelsen og pinslene fra bare få dager tidligere. Og hadde det bare vært så vel at det stoppet der og da, at vi kunne levd i den villfarelse at kulde og snø var glemte, vonde minner, så kunne det til nød ha gått. Men dette kicket dessverre inn samtidig med at det regnet sørpå. Denne kombinasjonen er livsfarlig, og den får frem det verste i oss.

Da fylles sosiale medier opp med endeløse rekker av bilder med selvtilfredse og godt brisne nordboere som poserer likbleike og kokfornøyde foran kulegriller med svidd Mydland-pølse og oransje horisonter som beviser at sola ikke engang tar en pause om natta. Den er her hele tiden. Hahaha! Hører dere! Hele tiden! Den går aldri ned her! Stjernehimmel er for pingler. Losers!

Fraser som «Vi vet kor vi bor!», gjentagende gnål om at vi står han av og alt det der var brått søkk borte fra vår bevissthet. Plutselig var alt her oppe vakkert og superbt, som om alt alltid hadde vært sånn. Selv innpåslitne måser ble møtt med flørtende blikk av oss. Godt voksne menn med masse skjegg kjøpte softis (for en elendig idé!), og de mest veldreide blant oss tok av seg så mye klær at Storgata i Tromsø så ut som en to kilometer lang mykpornofilm.

Galskapen varte i flere dager, en meteorologisk galskap så altoverskyggende ko-ko for landsdelen vår at folk begynte å tro at det er sånn det også er. At dette er normalen, som det selvsagt ikke er.

Elver ble fylt over breddene av så mye smeltevann at veibruene våre – som hadde overlevd både cupfinalen i 2012 og samtlige 250 episoder av «Du skal høre mye» – kollapset på E6, og selv ikke da disse sønderknuste samferdselsårene våre gjorde at vi måtte kjøre gjennom nesten hele Russland og et tosifret antall tidssoner for å komme oss til Alta, var det noen som ropte at keiseren var naken og hutret i et hjørne av igloen.

For vi tåler ikke sol, og i hvert fall ikke når det samtidig regner sørpå, og da særlig på Stortinget, regjeringsbygget, Grünerløkka og i Akersgata. Eller Oslo-eliten, om du vil. Da rakner det helt og vi blir noen aldeles ustoppelige, uspiselige og brautende hovmodsmaskiner, mindre sjarmerende enn tyske cruiseturister på kafé – med matpakke og medbrakt flaskevann fra kontinentet. Denne gangen avvek ikke nevneverdig.

Glemt var plutselig alle de mørke nettene, alt dritværet og alle de opplagte klimaforskjellene som oppstår når vi bosetter oss flere tusen kilometer lenger nord enn de vi sammenligner oss med. I stedet løp folk rundt kliss nakne, kun iført ei tynn T-skjorte med påskriften «Blir det varmar no, så fløtte æ sørover». At det er mulig å bli så fjern. Som om dette er normalen. Som det som nevnt ikke er.

For det er sola, den sola, den helvetes sola som gjør at det blir slik. Det er den som lurer oss, og som imploderer hjernene våre så mye at både hukommelse og vett forvitrer. I et anstrøk av urutinert kutyme skulle jeg derfor sjekke været for pinsa, nå mens jeg satt og skrev dette og svettet i varmen av 15 grader Celsius (pluss!) i sola. Det er attpåtil helg med en dag ekstra. Åh, her skulle det grilles, slappes av i sola, duves på speilblankt hav med båt og sittes oppe om natta i T-skjorte og se på sola som aldri går ned.