Selvsagt har de fleste registrert lidelseshistorien når det gjelder innfasingen av NH90-helikopterne i det norske Forsvaret. Mange vil nok si at det var betimelig at man terminerte bestillingen. Likevel — det må være tillatt å etterspørre logikken i at man nå, etter å være kommet i en situasjon der 13 av 14 helikoptre i praksis er levert, og at tilgjengeligheten av NH90 har bedret seg etterhvert som tilgangen på reservedeler har økt, bråbremser og i realiteten avskaffer helikopterkapasiteten både for fregatter og kystvakt.
Dette gjør man i en situasjon der det uhørte skjer at en stormakt i Europa går til angrep på et naboland — åpenbart i den hensikt å annektere. Noe slikt har vi ikke opplevd i Europa siden 2. verdenskrig. I denne situasjonen gjøres det altså grep som svekker vår forsvarsevne både på land og hav.
Det er interessant at fagfolk sier at NH90 er et suverent helikopter. Oberst Eirik Stueland, som er sjef for Forsvarets Maritime Helikopterving, sier at NH90 er et fantastisk helikopter — det aller beste helikopteret i verden til vårt bruk (sitat fra Nordlys). Sjefen for vedlikeholdet anfører at NH90 er et helikopter som er enkelt å vedlikeholde.
Hvor lenge det vil gå før det kan innfases en erstatter for det man nå terminerer, er uvisst. Det kan i verste fall ta flere år. Et annet aspekt er hvordan et motkrav fra produsenten vil fortone seg. Her ligger det sannsynligvis an for en langvarig tautrekking som det ligger mye god advokatmat i. Det har tidvis kommet til overflaten at man fra norsk side ikke ikke alltid har vært krystallklar i bestillerrollen. Her kan et visdomsord fra litteraturen få sin gyldighet om enn i en litt overført betydning: «I anelsens mangel har fyren med hoven sin beste angel».
Om man ikke snur i denne saken og får NH90 i lufta igjen, så må alternativet være en rask innfasing av en annen helikoptertype
Et annet aspekt er situasjonen for fagmiljøet på Bardufoss — flystasjonen som i alder snart er 90 år og har vært sammenhengende operativ lenger enn noen annen flystasjon i kongeriket. Det er lett å tenke at man vil kunne miste kompetanse om man blir hengende i en uviss situasjon over tid.
Faren for at Bardufoss skal komme i skvis nok en gang er åpenbart til stede. I likhet med Andøya ble den oversett da Høyre, Ap og Frp inngikk forlik i 2016 og satset på Evenes. Dermed sauset man sammen sivil og militær flytrafikk og la alle egg i en kurv isteden for å satse på to rene militære flystasjoner.
Bardufoss var på gang. Man fikk etablert en sivil flyskole der, noe som førte til at Forsvaret i 2002 la sin militære flyskole dit. Først på 1990-tallet vant Bardufoss kampen om plassering av luftvernbataljonen — da i konkurranse med Andøya. Ettersom årene gikk og forvarsnedbyggingen bare forsterket seg, forsvant denne bataljonen fra Bardufoss.
Så ble det satset på Bardufoss som helikopterbase. Skreddersydde fasiliteter inkludert ny brannstasjon ble ført opp. Man hadde også et oppriktig håp om at redningshelikopteret skulle bli stasjonert her, men nei. Det ble lagt til Tromsø. Hovedbase for helikopter forsvant umerkelig som begrep, men NH90 skulle innfases og vedlikeholdes på Bardufoss.
I siste valgkamp var det ikke måte på omtanke for Bardufoss. Vi får tro at dette ikke er glømt. Flyplassen ligger i Hærens kjerneområde, og har blant annet fra 1960-årene vært helt sentral for mottak av allierte styrker. At man nå terminerer et mangemilliardprosjekt nærmest over natta — og at sjefen for de maritime helikopterne først får vite det via TV -skjermen under forsvarsministerens pressekonferanse, lover ikke bra.
Om man ikke snur i denne saken og får NH90 i lufta igjen, så må alternativet være en rask innfasing av en annen helikoptertype. Det kan være lettere sagt enn gjort. Det kan gå år — og Norge svekker sin militære kapasitet i en tid med krig i Europa.