Det var tid for å begrave en god onkel her i uka som gikk. Han var fisker, på bunnen. Man ble gjerne det når man vokste opp på Husa, en forstad til Husøya på yttersida av Senja, på 1940-tallet. Skoletilbudet var så som så, og det skulle bli tydelig, under minnesamværet, at det skortet helt særskilt på engelskundervisningen på øya.
Jeg hadde nemlig bestemt meg for å lese et dikt som i sin originalform var skrevet på engelsk. Det fins i en norsk versjon også, men den engelske er overlegent mest elegant. Derfor ville jeg helst lese den, men tok meg i det, for jeg visste at publikum i det alt overveiende ville være etterkrigs-nordlendinger oppvokst på bygda, med skolegang i før-engelsk tid.
Vurderingen viste seg å være god, for da jeg nevnte problemstillingen fra talerstolen kom det kjapt fra en av husaværingene: «Vi hadde én time ængelsk». Så sa han ikke mer. Jeg ble litt usikker, og måtte spørre: «Én time? I uka?» «Nei», sa han, «én time». Jeg kjenner ham, han er tilregnelig og vel så det, selv om han nærmer seg åtti, så det stemmer helt sikkert. De hadde én time engelsk.
Når det endelig sank inn hos meg at ungene på Husøy skole fikk én time engelsk i løpet av sju år, var det tre tanker som meldte seg i hodet. For det første: Hva legger man vekt på i den ene timen? Uttale? Tredje persons -s? Hilsninger? Jeg har vage minner om at folk i slekta stadig brukte frasen «Yes, sir», uttalt som «jesser». Kanskje det var det timen gikk til? Yes sir.
Og da måtte jeg nesten smile litt inni meg, for de har klart seg godt, disse husaværingene
Det andre jeg tenkte på var disse lærerne som kom til utbygda på den tida. Det er skrevet så altfor lite om disse folkene. Mange av dem kom gjerne sørfra, ofte alene, og ble satt til å bestyre en hel skole, seg selv og femti unger. Underviste i alle fag, med minimal erfaring. Selv om ungene sikkert var greie – unger er gjerne det – så var det ikke alle foreldre som hadde akademiske ambisjoner, så læreren stod ofte ganske alene i sin gjerning. En beundringsverdig innsats, det må jeg si.
Men det tredje, og enda viktigere, som jeg kom til å tenke på rundt den ene timen – var hvor mange mennesker vi har midt iblant oss som ikke har fått mulighet til å lære engelsk. Og hvordan det oppleves, å ikke snakke engelsk i Norge i dag. For oss som vokste opp med flere engelsktimer i uka fra 4. til 9. klasse, så er det nesten litt vanskelig å forestille seg at engelsk kan være like gresk som gresk for noen.
Vi snakker ikke om en liten, marginalisert gruppe her. Husøy skole var neppe enestående i sin prioritering av engelsk, grovt sett kan vi nok regne med at store deler av de som gikk på bygdeskoler i Norge før 1960 fikk, i beste fall, ganske haltende opplæring i engelsk. Og da snakker vi ganske mange nålevende nordmenn. Mange hundre tusen mennesker.
Problemstillingen ble ekstra levende for meg da jeg skulle gå om bord i et fly i dag. SAS hadde annonsert boarding... Men først skulle de som hadde de dyreste billettene eller guleste kortene gå om bord, og da kalles det «priority boarding», altså ombordstigning for prioriterte kunder, som på norsk er så krøkkete at jeg skjønner at SAS bare bruker engelsk. Dessuten er alle skandinaver like, vi vil ikke høre at noen er prioritert, ikke på vårt eget språk.
Og da gikk det i dag som det ofte gjør; noen av de eldre passasjerene går frem til luka og forsøker å komme seg om bord, intetanende om hva «priority boarding» betyr. Så må de få den harde beskjeden om at det ikke er deres tur, still deg bakerst. Dette er bare ett eksempel, av svært mange, på at vi tar engelskkunnskapen for gitt, og at mange blir stående igjen i avgangshallen, eller i gaten, som noen ville sagt.
Jeg tror absolutt og helt og fast på at engelsk er kommet for å bli, og at innblandingen i hverdagsspråket bare vil øke med årene. Jeg tror også det er nødvendig, fordi næringsliv og arbeidsliv bare blir mer og mer internasjonalt. Men vi klarer helt fint, om det bare tas nok hensyn til folk, å ta med på laget dem som aldri fikk muligheten til å lære engelsk.
Jeg måtte sjekke med en i familien som vokste opp på 40-tallet på vestkanten i Oslo, om hvordan det var med engelsken i byen. Joda, flust med engelskundervisning. Fransk og tysk var det visst også. Og da måtte jeg nesten smile litt inni meg, for de har klart seg godt, disse husaværingene. Tør nesten ikke tenke på hva de hadde kommet til å finne på med skikkelig skolegang også.
Men noe engelsk må de ha plukket opp gjennom årene, for da vi snakket om saken rundt bordet var det en som sa (og jeg er fortsatt ikke sikker på om humoren var bevisst):
«I dag e jo ængelsk et must.»