Norge later til å være mer opptatt av å selge laks enn de er av rent spill og menneskerettigheter. Det er i sannhet en bedrøvelig tanke.

Bakteppet er godt kjent og gjentas med jevne mellomrom: Da den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010 ble tildelt Nobels fredspris for sin innsats for menneskerettigheter og demokrati, ble de kinesiske myndigheter så såret, vonbroten, rasende og uforsonlig langsint at de sparket tilbake.

Norske myndigheter og søkkrike oppdrettsgiganter har åpenbart fått så mye soyaolje i øynene at de åpenbart ikke ser galskapen i å være med på dette.

Ikke mot Nobelkomiteen, men mot norske myndigheter, siden Norge er vertsnasjon for den internasjonalt anerkjente prisen. Det konkrete svaret var å terminere handelsavtalen med Norge, som i praksis betød et betydelig innhogg i norsk eksport av laks til det autoritære diktaturet.

Eksporten av laks er viktig for Norge, og åpenbart så viktig at våre myndigheter siden nevnte nobelprisutdeling har kastet på båten og i merdene det som er av prinsipper for å blidgjøre diktaturet.

Det første, pinlige beviset kom allerede i 2014, da Dalai Lama kom til Norge, i anledning at det var 25 år siden han (også) fikk fredsprisen. Verken stortingspresident Olemic Thommessen (H) eller utenriksminister Børge Brende (H) ville møte ham.

Ungdomspartiene til Høyre og Frp kritiserte sin egen regjering for å være feig, uten at dét hjalp. Thommessen var beint frem ærlig, og sa dette var som en følge av det anspente forholdet mellom Kina og Norge. Vil man ha kinesisk lakseomelett, må man knuse litt moral.

To år senere skrev Norge under en avtale som igjen åpnet kanalene inn for norsk laks, og der prisen blant annet var å forplikte seg til å respektere Kina og, underforstått, la være å kritisere dem.

Året etter, i 2017, døde Liu Xiaobo i et kinesisk fengsel, angivelig av kreft. Det ble knapt omtalt i kinesiske medier. Navnet hans er fortsatt blokkert i sosiale medier i Kina, så det var nok få kinesere som fikk med seg at statsminister Erna Solberg sa «Det er med stor sorg at jeg i dag har mottatt beskjeden om Liu Xiaogos bortgang».

Hun kalte heller ikke inn til en egen pressekonferanse, sin store sorg til tross, og i motsetning til hva tilfellet var året før, da den amerikanske popstjernen Prince døde av en overdose.

Det verste av alt er at salget av laks til Kina likevel hadde pågått i perioden da boikotten rammet, bare via stråselskap og mellomstasjoner i grenseland til Kina, hovedsakelig Vietnam.

NRKs «Brennpunkt» har gjennom to program nå nylig dokumentert nøye hvordan nedgangen i salg av laks under handelsboikotten til Kina var tilnærmet identisk med oppgangen i salg til Vietnam i samme periode.

Programmet underbygger inntrykket av at eksport av oppdrettslaks er viktigere enn menneskerettigheter. Brennpunkt har systematisk gjennomgått over 140.000 helsesertifikater fra Mattilsynet, der samtlige har fulgt partier med norsk laks til Kina og Vietnam. Konklusjonen: Det er nærliggende å tro at det har pågått storstilt smugling av norsk laks, som det er vanskelig å tro at ingen fra norsk hold har visst om.

Det beste er nok bare å holde kjeft og late som ingenting. Eller nekte å la seg intervjue, og heller sende en e-post til NRK, slik Norges sjømatråd gjorde, og si at man ikke ante noen verdens ting, og at man antok alt har foregått i lovlige former. OK, da så!

Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende at norske myndigheter setter en handelsavtale med Kina over menneskerettigheter, det har de jo vist til gagns mange ganger før, men denne saken er likevel svært uheldig, da det er så mange ugler i mosen her, og litt for mange «tilfeldigheter» som sløyfer seg elegant inn i hverandre.

Noen av de største aktørene innen oppdrett her til lands (*Salmar i særdeleshet, som omsatte for 13 millarder kroner, bare i 2020), som dermed er noen av de største i verden, har profittert voldsomt på dette. Selskapet Salmar alene eksporterte 54.000 tonn laks til Vietnam i perioden 2010 til 2017, altså akkurat da Kina var sure og sinte på Norge. Den norske lakseeksportøren Sekkingstad solgte 26.000 tonn laks i samme periode. Man trenger ikke knaste lenge på en kalkulator for å skjønne at det blir en grei sum på den endelige sluttseddelen.

Begge leverandørene nekter selvsagt for å ha kjennskap til at noe av dette skal ha vært ulovlig, noe annet skulle tatt seg ut. Midt oppi denne smørja er Yimin Dong, en kvinnelig, norsk statsborger, dømt til 14 års fengsel av kinesiske myndigheter for nettopp smugling av laks, fra Vietnam til Kina. Ifølge Brennpunkt får hun ikke tilstrekkelig, juridisk bistand fra norske myndigheter.

Det er godt mulig både nevnte selskaper og norske myndigheter har sitt på det juridisk tørre. Men det er likevel mye som skurrer her, og det er mye som skurrer når det kommer til konstellasjonen Norge/Kina, ikke minst at våre myndigheter later til å være så himla servile at de lar seg kneble for all kritikk mot Kina, i bytte mot hard cash. Det er uverdig.

Kina er et land som brutalt eliminerer kritisk presse. En reell opposisjon til diktaturet eksisterer ikke. Folket terroriseres, skremmes og undertrykkes. Massakren på den himmelske freds plass i 1989 er forbudt å omtale. I skolen nevnes det ikke. Pårørende av de drepte og lemlestede tvinges til taushet, om så med vold.

I Xinjiang- provinsen sitter et enormt antall muslimske uigurer fengslet og sperret inne i det flere menneskerettighetsorganisasjoner omtaler som konsentrasjonsleirer. De nektes å praktisere egen religion. Rapporter om mishandling og tortur florerer. Tvangssterilisering er utøvd over en lav sko, i rapporter på FN-nivå omtalt som folkemord.

Kina alene henretter hvert år flere tusen fanger – mer enn resten av verden til sammen. Informasjon om rettsprosessene til de dødsdømte er ikke tilgjengelig for andre enn myndighetene.

Til å være en økonomisk supermakt, og til å være det mest folkerike landet i verden, er de kinesiske myndighetene svært så standhaftige når det kommer til å være furtne og fornærmede. Og de er vant til å få det som de vil til slutt.

Norske myndigheter og søkkrike oppdrettsgiganter har åpenbart fått så mye soyaolje i øynene at de åpenbart ikke ser galskapen i å være med på dette. Det er ynkelig og uverdig. Men nå er det OL, i Kina, så la oss ikke ødelegge den gode stemningen. Heia Norge! Og Kina!

* (tilføyd etter publisering)