Frislippet og den nye normalen

Denne våren går samfunnet for alvor mot normalen, sies det. Et kollektivt frislipp blir heftige saker etter flere år inne på båsen. Mens noen jubler nærmer andre seg gjenåpningen med forsiktig skepsis, for en ny epoke blir aldri helt som det livet kjenner fra før. Det er bare å akseptere at vi går en annen normaltilstand i møte.

Denne uken kom lettelser i smitteverntiltakene, vi nærmer oss den friheten vi tok for gitt før pandemien. Men restriksjonene har gjort noe med oss. Mens mange hopper av begeistring over å kunne sosialisere som før viruset parkerte oss, kjenner andre ambivalens rundt å oppsøke tettpakkede konsertlokaler og fester der den private sfæren ikke lenger beskyttes av en meter luft.

Det er naturlig at noen kjenner på ubehaget ved å stupe inn i maurtua igjen. Etter å ha blitt tvunget til avstand og separasjonen over tid kan en mer reservert tilværelse kjennes som en etablert og trygg ny standard. Som samfunn må vi være sensitive, respektere at å gjenerobre den gamle normalen ikke nødvendigvis er et mål for alle. De som foretrekker for å dra seg litt unna må slippe å bli invadert av flokken.

Helt enkel blir overgangen heller ikke nødvendigvis for de supersosiale. Plutselig tilgang på flere sosiale arenaer kombinert med et utvidet skjenketilbud kan utfordre både impulskontroll og lojalitet til egen kohort. En individuell oppsummering rundt egne verdier bør være pensum før båndtvangen avvikles helt. Kanskje slipper vi da et skred av samlivsbrudd basert på affekt og vaklende sosial trening.

Med våren kommer også festivalprogrammet. Tusenvis er klare for den sjarmerende miksen av nydelige konsertopplevelser, høljeregn og teltkaos. Selv om festivalsommeren kan virke ekstremt frigjørende etter kollektiv soning, har vi nå muligheten til å vurdere om vi egentlig vil helt tilbake dit vi var før dråpesmitte ble forbundet med livsfare. Kanskje kan ekstreme nivåer av flatfyll og telttraumer ta plass i erindringen som et historisk fornøyelig, men passert kapittel. Som denne episoden fra virkeligheten:

En vennegjeng på tre som hadde kjørt høy partyfaktor på festival noen døgn, våknet til intens solsteik, hinsides fyllasyke og generell forvirring i teltet. Det vil si, den ene som våknet først, hadde virkelig strukket strikken for hva egen biologi kunne tåle av utskeielser. Nå rykket han til av en voldsom trang til å spy. Vi snakker ikke om en ulmende kvalme, men en akutt sprutbrekning som vekket den slitne skrotten på et nanosekund.

Den forvirrede karen, som hadde sluknet fullt påkledt, var verken blitt edru eller i stand til å orientere seg geografisk i det han registrerte at spykula kom til å treffe teltduken. I et forsøk på ansvarlighet trakk han spontant turkniven fra beltet og flerret opp teltveggen, for så å sende den voldsomme ladningen av magesyre, kebab, hjemmegjæret vin og en del andre uidentifiserbare ingredienser ut gjennom teltets nød-flerre. Intensjonen var å skåne kompisene i teltet. En edel refleks fra en nærmest hjernedød turvenn.

Problemet var at helten vår ikke hadde sovnet inni teltet slik han trodde, men på utsiden. I praksis satte han sine barndomsvenner i en tilstand av traumatisk sjokk da de bråvåknet av at en knivdesperado flerret opp teltet, tonesatt av skremmende krampebrøl fra dypet av tarmtottenes mørkeste biologi. Vennene rakk så vidt å skjønne at de kom til å bli slaktet i teltet, denne søndagens morgenen under intens blå himmel og steiksol, før de i neste sekund fikk sine skrekkslagne uttrykk druknet i barndomsvennens treffsikre kraftsøyle av oppkast, i det han vrengte sitt forvirrede hode inn i teltet for å tømme alle sine synder.

Historien forteller ikke hvordan det hittil solide vennskapet utviklet seg etter den dramatiske festival-avslutningen. Vi får håpe at da sjokket la seg og episodens ofre omsider fikk en velfortjent dusj, så klarte de å se hendelen i et rasjonelt og nestekjærlig lys. At dette scenariet tross alt var å foretrekke fremfor å bli knivdrept av en tilfeldig forbipasserende.

Her må det presiseres at det egentlig ikke er lov til å bære kniv på festival, av en hel haug gode grunner. Men moralen i historien er først og fremst viktigheten av å pakke med seg en god dose overbærenhet når man skal entre et festivalliv som verken preges av meter, munnbind eller antibac. Samtidig trenger vi kanskje ikke å dra strikken helt tilbake til nevnte eksempel, selv om muligheten byr seg.

De litt forsiktige som gruer seg til kaoset som følger det kollektive vårslippet, foretrekker å bivåne forestillingen på litt avstand. I utkanten av festens episenter kan man definere sin egen meter, kanskje til og med møte noen likesinnede. De andre som droppet å pakke telt fordi noen timer med flokken holder.

Det fine med å endelig slippe fri er muligheten til å definere hva den nye normalen skal bli. For livet er en sprettball, alltid i bevegelse, ofte tar den uventede retninger og aldri nøyaktig den samme piruetten to ganger. Heldigvis.