Da Solberg-regjeringen kom til makta, ble det mye virak rundt legalisering av lakrispiper, Segway og proffboksing. Det var det ingen grunn til. Problemet var ikke at dette ble lovlig, men snarere heller at det hadde vært ulovlig. Akkurat som da Willoch-regjeringen fikk fjernet strøm-, tele- og fjernsyn/radio-monopol, var dette borgerlig politikk som moderniserte Norge.
Nå har verken legalisering av lakrispiper, Segway eller proffboksing gjort Norge til et veldig annerledes land, men det var riktige endringer, da forbudene ikke appellerte nevneverdig til fornuft blant flertallet i befolkningen.
Frislippet av vannskutere er derimot noe man saktens kan diskutere om var riktig eller ikke.
I debatten rundt regulering av ferdsel i naturen, er snøskutere en evig gjenganger i spaltene, ikke minst her i nord. Der deler av debatten handler om kunstige begrep som «rekreasjonskjøring» og «frihetsfølelse», og hvorvidt dette er noe den enkelte har et slags krav på, er ganske meningsløs. Vi regulerer stort sett all annen motorisert ferdsel, men snøskutere har også en reell nytteverdi.
Snøskutere kan frakte varer, frakte folk, den brukes til anleggsarbeid, redningsarbeid og til å løse samfunnsnyttige utfordringer under krevende naturforhold. Dette kan man ikke overføre til vannskutere, som er et motorisert kjøretøy utelukkende ment for ren forlystelse. Det er selvsagt ikke noe gærent i det, men det er heller ingen grunn til at ikke slik ferdsel på vann skal underlegges begrensninger.
Med enorme mengder hestekrefter, og et bruksområde helt uten verken løyper eller oppmerkede områder, er det helt andre utfordringer med disse doningene. Sjøfugl og dyreliv langs kysten er én faktor som er skadelidende av dette. I tillegg er den stadig utstrakte bruken av vannskuter en reell støyfaktor.
I torsdagens iTromsø kunne vi lese et intervju med en eldre person som bor i Grøtfjorden, et yndet sted for mange i regionen når finværet banker på døra og folk vil trekke ut mot strender, sol og hav. Han beretter om vannskuterstøy midt på natta, og at de som leker, svømmer, padler med kajakk og koser seg i havet opplever vannskutertrafikken som direkte utrygg. Da er det noe som er feil.
Når man først har tillatt bruken, er det umulig å gå tilbake på det. Det er som kjent vanskelig å klemme tannkremen og kaviaren inn i tuben igjen. Likevel er det ingen grunn til ikke å legge noen begrensninger på bruken av vannskuter.
Vi ønsker på ingen måte å forby bruken, men det ville helt klart vært ønskelig om myndighetene la ned noen begrensninger for områder man kan kjøre i, samt strengere reguleringer av fart der det ferdes mye folk. Et totalt frislipp, med svært få begrensninger, var ikke smart da det ble gjennomført, og det er ingen grunn til ikke å evaluere det og eventuelt sette inn noen begrensninger.