Skolen gjør en god jobb på de aller fleste områder. Men som formidler av norsk kultur og historie ligger etaten under nullpunktet. Norge har en over tusen års historie som et kristent land. På dette bygger vår grunnlov, og av samme grunn har vi korset i vårt flagg. På lik linje med England og de nordiske land forøvrig.

Da jeg gikk på skole — begynte i 1957 — hadde vi kristendomskunnskap, og mye historie om hvordan landet vårt ble kristnet. Vi lærte fadervår, vi lærte sentrale skriftsteder, om Jesu liv og gjerning, vi sang salme ved dagens begynnelse og slutt og vi leste velsignelsen når skoledagen var slutt. Og vi sang eller leste bordvers før matboksen ble åpnet. Før jul var det adventsstunder, skolegudstjeneste i kirken, jule-verksted, og juletregang i gymsalen. Dette var obligatoriske ting, og selvsagte ingredienser i kulturformidling og grunnutdannelsen for den yngre generasjon.

Nå har «annerledes troende» — innvandrere med annen religiøs bakgrunn, samt human-etikere og andre kulturelle minoriteter — klart å reversere den kristne kulturtradisjon i den norske skolen. Jesus, Muhammed, Buddha og andre religiøse forbilder er sidestilte, og som fag betegnet som et orienteringsfag. Bordvers er ute, julehøytiden redusert til glanspapir og Alf Prøysen, null juletregang og gudstjeneste. Alt dette som et reelt forsøk på å slette norsk kultur og alt det Norge bygger på — bare for ikke å «støte» andre som ikke har samme tro eller overbevisning. Trist er bare forbokstaven!

Skam dere i departementet, dere skolesjefer og dere rektorer! Dere er feige og våger ikke å sette norsk kultur og kunnskap om vår kristne historie i høysetet! Dere frarøver elevene de gode opplevelsene den kristne kulturopplevelsen gir barn og unge!

De røttene alle trenger for å kjenne sin tilhørighet, hva deres fedre, mødre og forfedre vokste opp med! Nasjonalfølelsen, troen på det som har gjort Norge til det gode land det er å vokse opp i. I en verden med krig, usikker framtid, pandemier og så videre — barn og unge har ikke vondt av å lære om det som kan være halmstrået i livet. Det som kan gi en ung sjel tro på de gode ting som har holdt Norge sammen gjennom nyere tids historie — kristendommen, kirken, og det kristne fellesskap. En klok mann sa: Kunnskap skal styra rike og land!

Lærere som er kristne — stå sammen om å reise kristendomsfagets plass i skolens planer, stå imot alle ledelsens ønsker om å kutte gode norske tradisjoner som for eksempel advent, jul, påske og pinse. De minste barna kan godt anbefales å gå på søndagsskole i bygd og by, der noen fremdeles driver slikt. Mange har fått et godt liv med sin bakgrunn derfra. Norske politikere må trekke hodene opp av sanden og se hvordan avkristningen i skolen bidrar til at mange unge havner i dårlige miljø, i verdiløse aktiviteter, kriminalitet med mer. Halmstrået unngikk dem.

Læreren deres ville gjerne gi dem muligheten til å finne barnetroen, men hadde ikke lov. Fortellingene om Jesu liv og gjerning, om frelsesverket ved Hans død og oppstandelse — og hva troen på dette betyr for den enkelte — sees på som forkynnelse, og fy, fy — slikt må ikke skje i skolen! Da jeg og mine venner gikk på skolen, var kristendomstimene med engasjerte lærere de timene vi gledet oss mest til! Og de halmstråene vi fikk, har vært gode å holde i — mang en gang i livet!