På TV sist søndag, var det satt fokus på vår nordlige landsdel og den manglende likestilling med resten av landet. Et godt program som bør følges opp på en massiv innsats av flere. Det samme gjelder medier og gjøre inntrykk på våre sentrale politikere.
Det er bare en sammenhengende vei som går fra sør til nord, E6, og den er ikke sammenhengende. I Nordland må man ta ferge for å komme videre, og i Kvænangen i Nord-Troms går veien gjennom et fjell der det hver vinter går snøras, slik at veien blir stengt i perioder og trafikken omdirigeres til å gå gjennom Finland. Vegvesenet fant at det måtte bygges fire tunneler for at en kan få bukt med snøras i fremtiden. Men det ble bygd bare tre tunneler med minste vegbredde for riksvei.
Det innebærer en fortsatt risiko for å måtte kjøre gjennom Finland for å komme videre fra Troms til Finnmark. I tillegg stopper jernbanen i Fauske i Nordland. Kravet vårt her nord er ikke en jernbane med Tromsø som mål, men Kirkenes.
I distriktene i Norge har vi mye å by på av fri adgang til naturen, få meter fra eksisterende bosetting. Ren luft og et miljø der alle kjenner alle og mange er i familie med hverandre. Det har alltid vært et godt sted å vokse opp i, der bestemor og bestefar, tanter og onkler og gode naboer var en del av omsorgskjeden. Men så ble det slutt. Både mor og far skulle delta for fullt i arbeidslivet utenfor hjemmet. Det ble et behov for barnehage, førskoletilbud og fritidstilbud. Alt dette i tillegg til ulike fritidstilbud lørdag og eller søndag.
På papiret ser dette bra ut. Men for foreldrene førte dette til at de ble mer som statister i rollen som oppdragere av egne barn. Dette var og er en katastrofe for barn. For det er de regler og holdninger de får i barneårene som legger grunnlaget for dem også som voksen. Men når det er mange som deler på denne oppdragelsen vil det lett skape en forståelse av at de sammen med sine kamerater kan lage de regler de selv vil. Det igjen ligger som bakgrunn for begrepet rotløs ungdom, som igjen er en skam både for foreldre og det øvrige samfunn.
Regjeringene til Erna Solberg har ført en sentraliseringspolitikk som har rasert distriktene i Nord-Norge. Bare i Nord-Norge. Dette fordi all næringsutbygging av stor størrelse har skjedd i sør og vest i landet vårt. Der har distriktene berget seg bedre på grunn av bedre forhold for jordbruk og bedre kommunikasjonsmuligheter til aktuelle arbeidsplasser i nærmeste by. For oss i nord var eneste mulighet flytting med hele familien. Men det var ikke nok. Det skulle spares penger ved å samle de fleste offentlige tjenester i nærmeste større plass.
Vi må først og fremst styrke foreldrenes mulighet til å kunne være mor og far på en god måte
Det betydde en dårligere tjeneste fordi de fleste av disse tjenestemennene ikke kjente forholde ute i distriktene godt nok. I tillegg ble det ikke arbeid for de unge med høyere utdanning på det stedet de vokste opp. Legekrisen her i nord er delvis også et resultat av sentraliseringen. De unge som er blitt voksne i storbyer i sør vil ikke være lege eller lærer i distriktene i nord, fordi det er for stille og ikke slik de er vant med. Dette svarte et ungt legepar som har hatt turnustjeneste hos oss. Vi håper derfor inderlig at Erna ikke kommer til makten ved neste valg, og at sittende regjering for støtte i Stortinget for en ny satsing på utvikling av distriktene i nord.
I mitt yrke som lærer og spesialpedagog har jeg fått god anledning til å se verdien for barn å få vokse opp i en god og trygg familie med far og mor. Og jeg er opprørt av å se den negative effekten av at barn i dag vokser opp under forhold der det bare er som babyer de får leve i skikkelig nærkontakt med mor og far. Men dette går jo raskt over til nærkontakt med barnehagetanter eller onkler, der noen er utdannet for yrket, men mange er uten utdanning.
Alle gjør sitt beste, men de er alle forskjellige i måte å være på og litt forskjellig i sitt syn på hva som er rett og galt. Selv om det er små forskjeller, kan dette skape usikkerhet hos barn som har behov for å skape sin egen forståelse og holdninger til hvordan det er rett og oppføre seg på. Dette er en oppvekstsituasjon som føres videre på førskole, grunnskole og videregående skole.
Men allerede på ungdomsskole og videre på vg-skole ser vi at barn som ikke har fått klare holdninger med seg fra heimen sin, blir lett et bytte for holdninger som andre har, og som er på kant med det som kan tolereres i vårt samfunn. Før kunne vi lese om «rotløs» ungdom på forsiden av Aftenposten. Ungdom som på mange måter «skeia ut». Nå er dette en situasjon som også berører mindre steder. Det er en situasjon som berører oss alle i samfunnet, og som vi må sette krefter inn på å rette opp.
Men hva kan vi gjøre med de oppvekstproblemene som vi har registrert? Etter som det er under oppveksten svikten skjer, må vi konsentrere oss om denne perioden av barnets oppvekst og modning. Men vi må først og fremst styrke foreldrenes mulighet til å kunne være mor og far på en god måte. I dag har vi likestilling når det gjelder deltakelse i arbeidslivet for mor og far. Dette er en selvfølgelig rett som må videreføres.
Men staten i nært samarbeid med arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner må få til ordninger som gjør at foreldrene kan få tid til å ta seg av sin oppgave som mor og far. Vi ser også at frivillig aktivitetstilbud stadig oftere legger arrangementer på lørdag og søndag. Dager som med fordel kunne vært familienes fridag til eget bruk. Dette er ting som koster noe. Men det er en pris vi i så måte må betale for å få en oppvoksende slekt som med sin levemåte og holdninger er positiv og deltakende i det samfunn vi helst vil ha.
Her om dagen var det på TV et program med intervjuer med ei nedsatt gruppe av ulike fagfolk som hadde til oppgave å finne ut hvorfor menn og kvinner hadde ulike modningstrinn etter alder. Det er sikkert interessant, men nytten slik jeg ser det, mindre nyttig. Personlig brenner jeg for at det snarest blir satt ned følgende faggrupper:
1. En faggruppe til å vurdere hva som kan gjøres for at barneforeldre skal få tid til å være gode foreldre. 2. En faggruppe til å vurdere effekten av bosituasjonen for barn i tettbebygde steder og storbyer, som eksempel i Oslo der det bor opp til 40 familier i hvert høyhus. Dette i sammenligning med barn som bor i distriktene i Norge. 3. En faggruppe til å vurdere hvordan en kan klare å få storting og regjering til å se viktigheten av lik innsats over hele landet, og det gjelder særlig på området kommunikasjon. Og også se på tiltak som gir flere nye arbeidsplasser i distriktene i stedet for voksende aktivitet i de større byene.
Det bør være en klar oppgave for storting og regjering. Ellers bør det være spørsmål om Nord Norge heller skal bli en del av Sverige eller Finland.