Jordmødre og barnepleiere kan få hørselskader av skrikene til fødende kvinner, viser en fersk rapport. De bør egentlig bruke ørepropper på jobb, sier en hørselsekspert til Fagbladet. For nå har man målt at smertevrælet fra den vordende mor kan tangere 130 desibel, hvilket er høyere enn det de røffeste rock`n roll-folka klemmer ut under sine konserter.
Som representant for den støyende gjengen med livmor, sier jeg meg helt enig. Egentlig stemmer jeg for å ta det hele litt lenger: Utstyr fødselshjelperen med fullstendig lydtett hørselvern og innebygd Dab-radio. Helst bare P2. La jordmora slippe timevis med skrik til fordel for beroligende, klassisk musikk. Eller endeløse temadebatter om rettskriving og apostrofens relevanse i smilefjesets tidsalder. Hold dem rolige og lite kommunikative på jobb.
For det er ikke bare humøret og de verbale utbruddene fra fødekvinnen som det bør fokuseres litt mer på. Den fødende kan nemlig risikere forskjellig fra motparten også. Det såkalte profesjonelle laget i denne blodige matchen som utspiller seg på fødestua. Der kampen står mellom natur og kultur.
For det kulturelle samspillet som foregår under det dramatiske scenarioet en fødsel er, er dypt underkommunisert. Ikke minst når det hele tar en uventet vending av kulturkollisjon, kjeft og irettesettelse fra jordmora sin side. Her har jeg erfaringsbasert kompetanse å bidra med.
Jeg har født. En såkalt naturlig fødsel, uten smertelindring. Nå kan det absolutt diskuteres hvor naturlig det oppleves å presse nærmest uendelig på en liten person som brukte 56 timer på å passere hoftepartiets svingete tunnellsystem. Uten noen form for fysisk eller emosjonell støtdemping. I ettertid ser jeg at et skikkelig pansret hørselvern på jordmora ville vært et gode for alle involverte parter.
Det bør være en pasientrettighet å vite om det er en veterinær eller jordmor man skriker til
For midt i fellesferien på et sykehus der korridorene bulte av fødende var alt av frivillig personell på jobb, og likevel manglet det folk. Vaktskifte nr. tre besto av en myndig dame fra Færøyene som jeg forsto ganske lite av. Det lille som var tydbart i min utmattede og smertepåvirkede hjerne, var likevel litt for mye.
Hun sa i alle fall at nå skulle denne ungen ut. Hun mente også at diskusjonen om smertelindring var bortkastet tid, her skulle det heller jobbes. Om hun virkelig var utdannet jordmor er fremdeles en gåte, men jeg skjønte såpass at hun hadde lang erfaring i tvinge lam ut av sauene på den forblåste øya hun kom fra.
Dette sauetrikset mente hun var den adekvate metoden for fødsler som strakk seg inn i tredje døgnet. Det gikk ut på å brette beina til den fødende opp langs hodet, og vugge egen kroppsvekt på toppen av dette ugjestmilde berget av biomasse i fødsel. Et temmelig hardcore triks som virkelig genererte et helt ubeskrivelig trykk bak riene. Som selvfølgelig også lokket fram dette ekstreme skriket som garantert tangerte 130 desibel med god margin.
Jeg vet ikke hvor føyelige sauene på Færøyene er i nevnte situasjon. Men det var åpenbart at i denne haugen av mage, bein og fødselsinnovatør på toppen kom det menneskelige smertebrølet overraskende på færøyersken. I alle fall ble hun plutselig veldig opptatt av HMS og anstendige arbeidsforhold: «Hold kjeften!» freste hun tilbake. «Jeg er faktisk på jobb og har ikke tenkt å bli døv. Press ut ungen istedenfor å skrike så djevelsk.»
Det var litt av en scene for det som lett kunne blitt et eskalerende munnhuggeri. Der jeg lå paralysert under dette mennesket, med en sprekkeferdig mage og eget kne i øret. De som skriver i fødselsbøker at enhver fødekvinne befinner seg i en sårbar situasjon, burde dedikere et særskilt empatisk avsnitt til dem som i tillegg blir fysisk overmannet av noe som kanskje er en fly forbanna veterinær med vaklende forståelse for norsk språk, takt og tone. Noe skilt som stadfestet om dette mennesket egentlig hadde noe som helst medisinsk kompetanse på folk, hadde hun heller ikke.
Uansett viste det seg at sauer og folk ikke er så ulike. En del opportunistiske vræl senere var barnet forløst. Da smilte færøyersken bredt: «Ja! Der slapp du keisersnitt». Så det hadde altså vært en reell mulighet. Med bedøvelse og greier.
Det hadde rett og slett vært mye bedre om vi ikke hørte hverandre og dessuten slapp å kommunisere. Da hadde undertegnede fått brølt i fred, og hun hadde beholdt både hørselen og et stabilt humør. I tillegg ville jeg vært spart for prat om sauer og keisersnitt, når det toget likevel var gått.
Mitt klare standpunkt er derfor at jordmødre bør rustes som Teletubbies med lydtette hørselvern på jobb. Men merk dem med skilt. Det bør være en pasientrettighet å vite om det er en veterinær eller jordmor man skriker til.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her