Stortinget godtar skatteetatens pendlerboligkrav — det bør også de folkevalgte sterkt vurdere

Stortingets presidentskap har besluttet å godta Skatteetatens krav i kjølvannet av pendlerboligsakene. Etter å ha gjennomgått disse sakene over en periode på fire år, kom etaten til at Stortinget hadde innbetalt for lite i arbeidsgiveravgift for representer som hadde økt sin skattbare inntekt som følge av fordelen med pendlerbolig. I høst ble det klart at SV-toppen Torgeir Knag Fylkesnes fra Troms topper lista.

Skatteetatens krav om etterbetaling til Stortinget som arbeidsgiver lød til slutt på drøyt en million kroner, pluss en straffeskatt på noe under 40.000. Som arbeidsgiver mente Stortinget først at kravet var feilaktig og satte et advokatfirma på saken, begrunnet med både et angivelig uklart regelverk og mangelfull veiledning fra Skatteetaten. Men onsdag kom altså meldingen om at presidentskapet lar innvendingene fare.

Likhet for loven er et grunnleggende prinsipp i rettsstaten. I rettsstaten tas det for gitt at Stortinget ikke på noe vis er hevet over de lover det selv har gitt, eller over forskrifter som inngår i lovverket. Enhver som i rimelig grad er overbevist om at et pålegg er riktig, bør selvsagt betale. Likhet for loven innebærer også at alle har lik rett til å klage. Med tanke på lovverkets legitimitet bør ikke en bot eller et skattekrav betales bare for å få saken ut av verden med egne eller skattebetalernes penger.

Bak den kortfattede meldingen presidentskapet har lagt ut på Stortingets nettside ligger det formodentlig en konklusjon om at Skatteetaten hadde rett. Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) har uansett et sentralt poeng med sine tidligere uttalelser om skatteregler som må være enkle å forstå og dermed også enkle å kontrollere.

At det er satt i gang et arbeid med å rydde opp i regelverket, er én viktig oppfølging av pendlerboligaffæren — også fordi uklarhet rammer andre i en pendlersituasjon. Stortinget bør heller ikke stoppe med dette regelverket. Det er mer innfløkt byråkrati og juss å rydde opp i.

Lovregler som lovgiveren har problemer med å tolke viser at tiden er overmoden for en opprydning. Så får Statsministerens kontor og hver enkelt av de stortingsrepresentantene som har mottatt krav, finne ut av hva de vil gjøre. For Stortinget som arbeidsgiver er det en fordel at presidentskapet har forsikret seg om tverrpolitisk støtte.

Det er ikke tvil om at det er enklere for landets toppolitikere å få «jobben til å betale», enn det er å skulle si ja til også å punge ut selv. Det burde de sterkt vurdere.

Med pendlerboligsaken har Stortinget og en rekke folkevalgte pådratt seg en omdømmeskade som det vil ta tid å lege. Nordmenn har lettere for å tilgi de som beklager og gjør opp for seg.

Særlig når det for folk flest ikke finnes nok en god og forståelig forklaring på, eller unnskyldning for, mange folkevalgtes bading i privilegier. For det er det dette sakskomplekset virkelig har avslørt.