I en av sine tvilsomme utlegninger karakteriserte Putin Vesten som «Løgnens imperium». Dette sier altså en statsleder som står bak en vedvarende løgnkampanje som han synes å ha en viss suksess med i eget hjemland. Slik sett skulle man tro at han vet hva han snakker om.
For oss som ikke lever under ensrettingens svøpe, er det lett å se at løgnens imperium er Putins Russland. Der i gården slo man ettertrykkelig fast at man ikke hadde noen tanker om å invadere nabolandet. Man arrangerte fiktive tilbaketrekninger, erklærte at øvelsene nå var over og drev et spill som heldigvis ble nærmest daglig avslørt av amerikansk etterretning, som så at herrene i Kreml konsekvent gjorde det stikk motsatte av det de sa.
Vi må håpe at de materielle og menneskelige tap Russland har lidd ved sitt krigseventyr, gjør at man også der i gården ser verdien av å få kampene innstilt
Et eiendommelig trekk i det hele er støtten til krigen fra den russisk-ortodokse kirke — fra biskopen i Murmansk til patriarken i Moskva. For oss virker det uforståelig at de gir sin støtte til et brodermord som for å holde oss til religiøs terminologi, er på linje med Kains drap på sin bror Abel. Om de hører broderfolkets blod rope til seg fra jorden, vet jeg ikke, men intet skulle hindre dem i å få med seg galskapen i vår mediasterke tid.
Putin synes å være av den kaliber at om han må forlate huset, så knuser han alt. Et fromt ønske måtte være at han av sine egne blir satt sjakk matt, slik at vi unngår at Ukraina blir bombet tilbake til middelalderen. De lidelser vi ser via TV- skjermen på grunn av nådeløs bombing av sivile mål, vekker avsky overfor et Putins Russland, som vi i det lengste hadde håpet var langt unna den primitive tanke å gå til krig.
Det eneste som kan redde Russlands omdømme nå, er at det vi tror er et annet Russland, kommer på banen, trekker styrkene tilbake og bereder grunnen for en fredelig utvikling.
Med den ensretting man nå ser i vårt store naboland i øst, kan det synes utopisk at en slik utvikling er nært forestående. Det undrer meg likevel at den politiske ledelse i Russland ikke ser den bunnløse ulykke det er for Russland selv og for et broderfolk som de deler kultur, språk og historie med, å fortsette denne fullstendig meningsløse terror.
La oss så ta den situasjon at Ukraina til slutt kneler under vekten av terrorbombingen, og at russerne okkuperer landet. Det er et land med over 40 millioner innbyggere. Jeg tror ikke at disse innbyggerne er innstilt på å sleike den handa som slo uansett hva okkupasjonsmakten måtte finne på. Russland bør i så sammenheng ha sitt Afganistan i minne.
Så langt kan vi konstatere at «den militærtekniske operasjon» har resultert i at russerne bommet på sitt mål om å ta over Ukraina på få dager. Den ukrainske motstand har vært så massiv at dødstallene i de russiske rekker har nådd høyder som Putin ikke tør la komme egen befolkning til kunnskap.
I flere områder trekker russiske styrker seg tilbake — høyst sannsynlig på grunn av tap og elendig logistikk. Vestens støtte til det angrepne land kan gjøre at ukrainerne kommer til å tilføye angriperne ytterligere nederlag. En for Putin antatt uventet konsekvens er at land som Sverige og Finland kan komme til å vurdere medlemskap i Nato.
Likevel — missiler, bomber og artilleri pluss russernes tradisjon med blindt å pøse på med soldater vil være mer enn utfordrende. Vi må håpe at de materielle og menneskelige tap Russland har lidd ved sitt krigseventyr, gjør at man også der i gården ser verdien av å få kampene innstilt.