Det er snart EM i fotball. Det norske landslaget skal i aksjon. Vi vet ennå ikke helt hvem som starter som venstre back i første kamp, media har ikke spekulert voldsomt i den saken. Vi vet heller ikke om det er noen skjulte kneskader eller om noen er sponset av Rolex. Vi vet bare at det er EM, og at noen norske skal spille. Noen norske kvinner.

OK, fullt så galt er det heldigvis ikke. Det har jo vært litt styr rundt hun Ada Hegerberg, så henne vet vi om. Og hun der Graham Hansen, for hun spiller på Barcelona. Og sikkert litt til, men så ebber kunnskapen brått ut. En stor del av årsaken til denne kunnskapsløsheten er at menn i stor grad styrer mediene og pengene fotballen, og det kan se ut som om kvinnens plass fortsatt er ved benken, ikke på banen.

Jeg har selv vært der når det gjelder kvinnefotball. Jeg har vært en av dem som tøffet meg litt overfor andre menn og gjorde meg morsom når det ble snakk om kvinnefotball. Litt sånn «ja, ja, la dem nå bare holde på, men ordentlig fotball blir det aldri». Og «jeg ser på hvis jeg virkelig ikke har noe annet å gjøre». Humre, humre.

Jeg er ikke alene, og jeg spør: Hvorfor gjør menn dette? En ting er at man ikke er interessert i å bruke tiden på en fotballkamp eller hvilken som helst annen sport, det er en menneskerett å forvalte sin egen tid. Men en helt annen ting er å gå bevisst inn for å undergrave verdien av kvinneidrett. Det fins begrep for slikt, begrep man helst ikke vil assosieres med.

Er det noe vi er redd for? Frykter vi at kvinner skal komme inn på vårt domene? Er verden en kamp mellom kjønn? Er det sånn at når jentene inntar politiske maktposisjoner og i økende grad dominerer studiestedene, så blir det et poeng at de i alle fall holdes utenfor fotballen, det er guttas lekeplass. Er vi virkelig så enkle? Eller er vi bare kjipe, og mer mannssjåvinistisk enn vi liker å tro?

Jeg kan anbefale salige Anton Bakken fra Finnsnes, som på 80-tallet så sin første jentekamp, og ble så begeistret at han utbrøt: «Jentn, det e gutan sine!»

Jeg har prøvd å grave litt i mitt eget indre, i den grad det er noe poeng å grave — det kan jo virke som om det er ganske sparsommelig møblert inni der, lett å holde oversikt. Jeg klarer faktisk ikke å forstå hvorfor jeg har hatt så vanskelig for å omfavne konseptet kvinnefotball. Eller skihopping eller ishockey for kvinner (her sliter jeg sånn generelt, siden jeg har aldri klart å få øye på pucken).

Saken har en logisk brist — for jeg har da vitterlig brukt haugevis av timer for å se på kvinner som spiller håndball, volleyball, tennis og golf. Jeg har heiet på kvinner på skøyter, kvinner på ski, kvinner på sykkel. Jeg var sykt stolt av Grethe Waitz allerede på syttitallet, jeg forbinder fortsatt Lake Placid med Bjørg Eva Jensen, og Trine Solbergs spyd skulle jeg gjerne hatt i glass på veggen hjemme.

foto
Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

Med andre ord, jeg har ingen problem med å både beundre og la meg underholde av kvinnelige idrettsprestasjoner. Jeg er ikke der, takk og lov. Så da har jeg ikke noen annen forklaring enn at jeg har blitt en del av en slags mannlig massesuggesjon, et mantra om at det fins enkelte arenaer der jenter ikke har noen plass. Ingen vet hvor mantraet kommer fra, ingen vet hva vi skal med det, og trolig vet ingen hvordan vi skal bli kvitt det.

Uten sammenligning for øvrig; det var litt det samme med menn og elbiler. Jeg kjenner presumptivt oppegående menn som fortsatt sier «aldri i helvete» når noen nevner elbiler. Jeg har en kompis som ikke engang vil kalle det en bil, han kaller det for «apparat». Igjen ser vi en gruppedynamikk blant menn som blokkerer for fornuft, innspill og refleksjon. Dermed framstår vi i vår aller enkleste form: Lager den ikke lyd skal jeg ikke ha den. Brum, brum.

Jeg var der også. Uten at jeg skjønner hvorfor. Men jeg kom meg videre, og det har jeg tenkt jeg skulle bruke fotball-EM på også; komme meg videre. Det er et underliggende alvor i dette: Man vil fortsatt ikke tro hvor mange porter som er stengt for kvinner, hvor mange som fortsatt oppdras til underdanighet, og hvor mange som tror de må være dobbelt så gode for å anses som like god.

Så det er bare å brette opp ermene, karer, og begynne å rydde i hauet. Først vil jeg, som svoren volleyballmann, bare nevne at Tromsøs klart beste lag de siste årene er BK Tromsø sitt damelag, som i sine beste stunder leverer vanvittig god idrett og topp underholdning. Vel verdt et besøk i Tromsøhallen til høsten, ikke noe å tenke på.

Så til fotball-EM, Norges mest sannsynlige lagoppstilling: I mål Guro Pettersen, i forsvaret Maria Thorirsdottir, Maren Mjelde, Julie Blakstad og Synne Skinnes Hansen, på midtbanen Ingrid Engen, Guro Reiten, Amalie Eikeland og Frida Maanum, på topp Ada Hegerberg og Caroline Graham Hanssen. De spiller sin første kamp mot Nord-Irland den 7. juli klokka 21, kampen vises på TV2.

Finn fram ølboksen og benk dere foran skjermen, karer. Om man trenger litt starthjelp med hauet, kan jeg anbefale salige Anton Bakken fra Finnsnes, som på 80-tallet så sin første jentekamp, og ble så begeistret at han utbrøt: «Jentn, det e gutan sine!»