Jeg var i Madrid denne uka. Som den nordlendingen jeg er var sola som vanlig den største attraksjonen, det var sikkert derfor jeg oppsøkte nærmeste takterrasse. Der oppe, fra syvende etasje, ble jeg sittende å se utover byens mange bygninger, og ble slått av hvor mange kirkespir horisonten kunne by på. Tankene gikk hjemover, til vårt mer eller mindre gudløse samfunn.
Sånn sett var det jo pussig at jeg befant meg i akkurat syvende etasje. Syv er et hellig tall, og vi finner det i språket i for eksempel «den syvende himmel», «de syv dødssyndene» og hvem husker vel ikke at han Gud måtte ta seg en pust i bakken på den syvende dag? Det er derfor vi puster i bakken på søndag, verden over. Hadde det vært i dag ville en slik post, eller bibelvers som det het den gangen, fått veldig mange likes.
Vitenskapen har for lengst slått fast at det er mye eventyr i Bibelen
Men selv om vi hviler på søndager, og feirer jul, påske, pinse og Kristi himmelfartsdag, så blir vi som samfunn mer og mer sekulært, det vil si et samfunn som ikke preges av religion. Vi har riktig nok beholdt helligdagene, vi døper og konfirmerer og gifter oss fortsatt i noen grad i kirka, og kommer i lang tid til å ha språklige referanser som er bibelske, men Stortingets vedtak fra 2012 var likevel tydelig nok.
Da endret politikerne grunnloven på en slik måte at landet ikke lenger har en offentlig religion; begrepet «statskirke» opphørte. Det var nok klokt. Nå er det ikke lenger nødvendig med en kirkeminister, eller å oppnevne biskoper og proster politisk. I stedet kunne vi koste på oss en digitaliseringsminister, og for øvrig la kirka seile sin egen sjø, selv om det såkalte kirkeforliket viderefører statens rolle som finansieringskilde i mange henseende.
Jeg sang mye Bjørn Eidsvåg i nordnorske kirker på 80-tallet. Ten-Sing-bevegelsen var over alt. Tromsdalen Ten-Sing var kjempestort, og om jeg ikke husker helt feil var det minst tre kor bare på Senja. Den senere internasjonale operastjerna Anne-Lise Sollied var frontfigur i det som på svært framsynt vis het Trans Gospel, selv om det bare var en litt fancy måte å si Tranøy Gospel på.
Jeg gikk i mange miljø og kjente meg hjemme både på idrettsbanen og på 80-tallets mange discotek, men også blant de troende, som det innimellom heter. Her ble det diskutert mangt og meget, blant annet liv og død, meningen med alt, sex før ekteskapet (en klassiker), det ondes problem, Guds nærvær og bokstavtrohet og mye annet rart. Vi bad innimellom, til både Jesus og Gud og unntaksvis til den Hellige Ånd. Sistnevnte skjønte vi lite av.
I dag vet jeg ikke helt. Det er kanskje litt dumt, for det er populært å vite ting, det er mye bra i vitenskapen som har slått fast ting folk før i tiden bare trodde, eller ikke trodde. Men hva som nå skjer etter dette livet, eller hvordan jeg skal forholde meg til uendelighet, og ikke minst evighet, er fortsatt ikke godt å vite.
Selv ikke Fadervår har skjønt dette med evighet, i alle fall ikke for de nynorsktalende, for der heter det: «I all æve». Det er ikke noe «all» med evighet, evighet er evighet, mens «all» antyder en begynnelse og en slutt. Slik er det ikke med evigheten, og det er derfor et slikt begrep er så vanskelig å fatte. Som mennesker fødes vi, og dør. Begynnelse og slutt. Her slutter vår forståelsesramme, og omtrent der begynner trua mi, trur eg.
Vitenskapen har for lengst slått fast at det er mye eventyr i Bibelen. Det starter vel allerede i Første Mosebok (begynnelsen altså), som forteller hvordan Gud skapte verden. Her har Darwin ryddet opp i mye, og arkeologer har for lengst gjort det klart overfor Abraham at han neppe kunne vært stamfar til så mange som det hevdes. I tillegg har det vært mye hype rundt Adam og Eva, faktisk.no har en lett jobb her om de hiver seg rundt.
I mitt hode er det likevel verdt å stopp litt opp og grunne litt over himmel og jord, av mange årsaker, men her er to: For det første feiler vi i å forstå verden vi lever i dersom vi ikke anerkjenner at folk tror. Religion er en førende kraft i politiske endringer vi ser i mange land rundt oss, og dersom vi ikke skjønner, og respekterer, hva dette bunner i, skjønner vi heller ikke hva som skjer.
For det andre vet vi at mennesker i all tid har trodd. På ett eller annet. I mange andre land er troen på en gud det eneste håpet man har. I vårt samfunn tror vi egentlig ikke på noe, og kanskje vi ikke håper på noe heller. I de fleste miljø jeg vanker i snakker ingen om hva de tror, det er nesten blitt tabu, man er på det nærmeste idiotforklart om man tror på noe. Enten vet vi, eller så snakker vi om noe annet.
Jeg tror det er sunt å tro på noe. Jeg vet det ikke, jeg bare tror det.