Med tragedien i Ukraina som dystert bakteppe, har Norges tre mektigste forsvarspolitikere på rekke og rad besøkt Bardufoss og indre Troms. Og i diamentral motsetning til de dårlige nyhetene fra Ukraina har de lynraske besøkene fra Nato-sjef Jens Stoltenberg, statsminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Odd Roger Enoksen — i tospann med sin britiske kollega Ben Wallace — brakt med seg gode nyheter for Forsvaret i nordområdene, og spesielt Bardufoss og indre Troms.
Budskapet fra de tre delegasjonene av forsvarstopper er likelydende, og levner ingen tvil: Forsvarsministeren «Varsler investeringer og økt aktivitet», statsministeren «Vil ikke tidfeste helikopterstøtte til Hæren», men slår fast at den kommer, og Nato-sjefen var på «Viktig besøk på viktig base i ei viktig tid», for å sitere tre hovedtitler i Folkebladet på fem dager.
Jens Stoltenbergs ord om at «Vi kan ikke tillate er sikkerhetsvakuum i nord» er selve kjernen i det forsvarspolitiske budskapet vi har hørt framført sterkere og mer konkret enn noen gang etter den kalde krigen — da nedbyggingen av Forsvaret i nord startet.
«Russlands krig mot Ukraina er et avgjørende øyeblikk og en ny normal for europeisk sikkerhet og for den arktiske sikkerheten», sa Nato-sjefen. Det er sterke ord, ord som var utenkelig bare for noen uker siden, og ord som ikke går an å misforstå. For hva annet skal en «ny normal» bety enn at det norske Forsvaret i tett samarbeid med våre allierte i Nato skal ruste opp i nordområdene, der brennpunktet er midt i vårt lokalmiljø i indre Troms.
Ukraina-krisen har vært en rakett i bakenden på et bredt spekter av politikere og forsvarstopper, som nå står i kø for å fortelle hvor viktig det er å ruste opp
Nato vil bli en enda tydeligere arktisk allianse fordi vi vokter et territorium som grenser til Russland. Det betyr økt tilstedeværelse på bakken, i lufta og på havet. Under årets utgave av øvelsen «Cold Response» med 30.000 soldater fra 37 land har vi sett på nært hold hvilken allianse av sterke muskler Nato er, med 220 fly og 50 skip i våre farvann.
Ikke minst ble denne tilstedeværelsen både tydeliggjort og forsterket av situasjonen i Ukraina, også fordi talsmenn for nasjonene som har deltatt, ikke minst USA og Storbritannia, har rost øvelsen, samarbeidet, Norges fasiliteter og tilrettelegging — og hele Nato-samarbeidet, opp i skyene.
Når vi da får så tydelige signaler fra våre forsvarstopper, inkludert forsvarssjef Eirik Kristofersen, om at det skal satses enda mer, er framtidsbildet av Forsvaret i nord betydelig mer troverdig og betryggende enn i dag. For dette handler først og fremst om trygghet — med en ustabil, uforutsigbar og nesten ufattelige krigshissig supermakt som nabo.
At det i vårt lokalmiljø betyr opprusting og «betydelige investeringer» på flystasjonen på Bardufoss — som dermed også styrker sin posisjon i Forsvaret, at Setermoen får flere artillerivogner, og at Hæren skal få helikopterstøtte, er gode nyheter og direkte konsekvenser av oppbyggingen av den arktiske alliansen.
I tillegg kommer klare signaler fra den britiske forsvarsministeren om at de vil styrke sitt nærvær betydelig. At disse signalene kom under besøket på den britiske helikopterbasen «Clockwork» med en over 50 år lang tradisjon på Bardufoss, er et klart signal om betydningen av denne basen.
Aldri før har Nato framstått sterkere og mer samlet enn nå. I Folkebladets mange artikler om Nato og nordområdene det siste året, i samarbeid med stiftelsen Fritt Ord og signert journalist Jens-Eirik Larsen fra Silsand, har norske og internasjonale forsvarseksperter på rekke og rad analysert ståa og kommet fram til det samme: Ukraina-krisen har styrket og samlet Nato, og øvelsen «Cold Response» er blitt mye mer betydningsfull som arena for militært samarbeid.
Det skal vi være glade for her i nord. Etter den kalde krigen slutt lullet vi oss inn i en tung søvn — vi bygde ned Forsvaret i nord med resolutt hånd. Og det gikk fort, så fort at også den sivile beredskapen ble skadelidende. Så kom annekteringen av Krim i 2014. Det var en øyeåpner. Og vi bråvåknet skikkelig da Russland gjorde det ingen trodde var mulig — de dundret inn i Ukraina med full kraft til det som er en fullskala krig og slett ingen «militær operasjon» for å komme det ukrainske folk til unnsetning fra en regjering bestående av narkomane nazister.
Gradvis har pendelen snudd siden 2014, «glemte» garnisoner i Sør-Varanger, Porsanger og på Skjold har fått ny, viktig status. Og Ukraina-krisen har vært en rakett i bakenden på et bredt spekter av politikere og forsvarstopper, som nå står i kø for å fortelle hvor viktig det er å ruste opp, investere, samhandle med våre allierte og være tilstede i nordområdene.
Vi har fått en lærepenge. Vi faller neppe i tung søvn på nytt.