Boris Johnsons fall i sommer bærer forhåpentligvis bud om at befolkningen på den vesle øya i vest velger seg en mer nøktern og mindre selvsentrert leder i neste omgang. Moderne demokrati har egentlig ikke plass til autokrater som Johnson, med mindre vi opprettholder myten om den selvskapte mannen.

Historien har vist at det er særlig i dårlige tider, med mange store samfunnsutfordringer som treffer på samme tid, at det gis rom for politiske ledere som har store tanker om seg selv, så store at de mener de skal fikse alle problem på egen hånd. Det eneste de trenger fra folket er litt utvidete fullmakter, så ordner sjefen resten. Boris skulle fikse dette med EU - så skulle alt bli bra.

Det er mange faktorer, men blant annet idéen om den selvskapte mannen, som gjør at slike som Johnson, Trump og Orban, og mange flere, slipper til. Jeg har mange ganger stusset over hvordan slike idéer oppstår i hodene til disse mennene, men kanskje stusset enda mer over hvordan folk kan gå inn for et slikt styre, særlig i velutviklede demokrati. Hele tanken er jo at vi skal styre sammen.

Som med alt annet, starter ting i det små. Det er når folk kommer unna med «jeg startet med to tommer hender», at idéen om den selvskapte mannen fødes. Jeg har møtt mange av disse typene i det lokale næringslivet. Vi har flust av dem rundt omkring - for så vidt flinke og dristige og arbeidsomme typer, men etter hvert besatt av tanken på at de har klart alt, og fortsatt skal klare alt, helt selv.

De mener seg ofte motarbeidet av det offentlige. Det går for sakte i kommunen, de skjønner ikke, de er ikke næringsvennlige. Skatter og avgifter, ordninger for fordeling og rettferdighet, høringer og byråkratiske mekanismer som skal forhindre korrupsjon og snusk, alt blir møtt med forakt hos den selvskapte. Løsningen de foreskriver er stort sett alltid den samme; det er feil folk på toppen, man må få på plass noen som kan skjære gjennom. Altså bare bestemme.

Jeg våger å påstå: Det er ingen som starter med to tomme hender. Enhver norsk bedrift er stiftet på skuldrene til en omfattende flora av offentlige ordninger. Hele utdanningssystemet, som gir kompetente folk, er offentlig. Helsesystemet, som holder folk i jobb, er offentlig. Hele samferdselsinfrastrukturen er offentlig. Strømnettet er et spleiselag. Tele og data - i sin tid statlig, men også i dag i stor grad tilrettelagt og regulert av det offentlige.

Selvsagt er det noen som har satset og risikert mer enn andre, og som fortjener heder for sin innsats for å skape arbeidsplasser og verdier - private bedriftseiere skal respekteres for det de har fått til. Men det er likevel ingen grunn til å forsøke å innbille noen at dette har skjedd uten hjelp og støtte fra våre felles ordninger og infrastruktur, utarbeidet av generasjoner av politikere og finansiert av en hardtarbeidende befolkning.

Det er for så vidt ikke så veldig farlig med selvskapte menn, så lenge de reduseres til lokale verdensmestre med løsninger for alt mulig, løsninger som ender i kaffekoppen på kafèen

Det er i mine øyne derfor ganske respektløst, eller i beste fall kunnskapsløst, å hevde at man startet med to tomme hender. Hendene er, i alle fall i Norge, tvert i mot ganske velfylte. Det er derfor vanskelig å skille mellom hva som er resultatet av gode samfunnsordninger, og hva som er resultatet av individets innsats. Det henger sammen.

Det er for så vidt ikke så veldig farlig med selvskapte menn (jeg utelater helt bevisst kvinnene, det er nesten utelukkende menn som rammes av denne vrangforestillingen) så lenge de reduseres til lokale verdensmestre med løsninger for alt mulig, løsninger som ender i kaffekoppen på kafèen. Det kan beint fram være ganske sjarmerende å høre på slike, en kort stund.

Problemet kommer når de plutselig gjør seg gjeldende i politikken, og de klarer å ikke bare overbevise seg selv, men også velgerne, om at de fikser alt, bare de får lov å holde på, med brede fullmakter. Vi har noen av dem på lokalt nivå rundt omkring i landet, men har så langt vært forskånet for typen på nasjonalt nivå. De har i alle fall ikke hatt vesentlig politisk innflytelse.

Men som vi så med Trump, og med Johnson, og som vi har sett i en rekke land med mer eller mindre demokratiske tradisjoner, det skal ikke så mye til før noen med tilstrekkelig nese for populistiske budskap, og med de rette personlighetstrekkene, reiser seg fra asken og vinner folkets tilslutning.

Vi lever nå i en tid der mange opplever at krisene står i kø. Vi har pandemier, vi har kriger, vi mangler energi, deler av verden mangler mat, og over det hele troner både natur-og klimakrisen. Det siste vi da trenger er en idiot på toppen som tror han kan fikse alt selv. Vi har aldri vært mer avhengig av samarbeid, nasjonalt og internasjonalt, og trenger derfor samskapte menn og kvinner i alle posisjoner.

Den selvskapte mannen må realitetsorienteres. Han kan begynne hos sine foreldre.