Mens naboen klargjør atomvåpnene har vi lagt ned bomberommene og etablert en atomubåt-kai som åte. Sikkerheten i nord er preget av naivitet og ansvarsfraskrivelse.
Krigen i Ukraina er grotesk. Som krig alltid er, enten den foregår i Syria, Palestina eller i vårt nabolag. Det er ikke nordmenn det er synd i. Vi skal vokte oss for å stupe i offerrollen mens andre lever under brutale angrep, men nå må sikkerheten i nord på agendaen.
Ukraina-krigen vekker redsel i den norske befolkningen siden angriperen er naboen. Putin har allerede varslet mulig bruk av atomvåpen. Noen mener vi ikke skal øke angsten gjennom å fokusere på hvor nært galskapen vi befinner oss. Hvor patetisk og nesten ikkeeksisterende forsvaret i nord er og hvilken absurd generøs gest den norske stat, under Solbergregjeringen, viste NATO da atomubåtkaia nylig ble etablert i Tromsøs Grøtsund. Men det er aldri noe å hente på å skyte budbringeren, vi må forholde oss til virkeligheten.
Vi må kreve umiddelbar sikkerhetspolitisk handling på kommunalt og nasjonalt nivå
Jada, Norge er allierte og må dermed bidra til en felles forsvarsallianse. Men det fristet lite å legge krigs-åta ved Aker brygge og når Solberg overkjørte Tromsø kommunes motstand mot å ta imot atomubåter, skjedde det uten at en finger ble løftet for å øke beskyttelsen av den Nordnorske befolkningen.
Til tross for at både norsk og russisk forsvar har bekreftet økt aktivitet og en stadig mer sikkerhetspolitisk tilspisset situasjon i våre fjorder de siste årene, har norske politikere vært mer opptatt av å krangle om sukkeravgiften.
Vi er flere som har uttrykt bekymring rundt utviklingen og etterlyst beredskapsplaner for alle kommunene som ligger i den røde og gule sonen av radioaktiv forgiftning om det går galt i Grøtsund. Det vil si fra Senja og Setermoen i sør, til Finnmarksgrensa i nord. Der de akutte tiltakene skal strekke seg fra full evakuering til å holde seg bak skalkede ventiler og spise jod-tabletter, da disse er det lille sivilbefolkningen selv kan ty til for å redusere en av de mange kreftformene som dupliserer seg under radioaktiv stråling.
Et ferskt søk på beredskapsplaner i det berørte området rundt Grøtsund viser at et fåtall av kommunene har nevnt atomulykker. Samtidig vet vi at at både Universitetssykehuset i Nord-Norge samt brann/ redningstjenestene har gitt tydelig beskjed om at man mangler både kompetanse, utstyr og praktisk tilrettelegging for å faktisk håndtere en atom-krise.
Selv om aksjonsgruppa mot ubåtkaia har jobbet iherdig for å belyse trusselbildet, har saken jevnt over blitt møtt med et skuldertrekk fra befolkning, lokalpolitikere og sentrale myndigheter. Kanskje fordi forsvarets risikoanalyse konkluderte med relativt lav risiko for krise, vel og merke før Ukraina-krigen ble et faktum. Samtidig var analysen i første omgang så mangelfull at den ikke kunne brukes til beredskapsarbeid. En oppdatert versjon er mer tydelig på at en «atomhendelse» får enorme skadevirkninger for folk og natur i Troms.
Hendelse altså. Som kanskje først og fremst vil handle om et målrettet bombeangrep. For man trenger ikke være rakettforsker for å fatte at etableringen av en kai for Natos atomubåter, kloss opp mot den Russiske grensa provoserer. Eller at om Putin vil vise muskler mot Nato ligger Grøtsund høyt på barometeret over bombemål. Kanskje øverst.
Med Ukraina-krigen der Putin virkelig har vist at han er en «gær’n mann med makten og en knapp å trykke på», altså atomknappen, så trenger vi oppdaterte risikoanalyser i nord. Samt sikkerhetspolitisk handling.
Dessverre virker det som den norske befolkningen har skjønt mer av alvoret enn myndighetene. For i løpet av få dager er jod-tablettene utsolgte og folk søker opp lokale tilfluktsrom. Kommunene som ligger kritisk til i forhold til Grøtsund har foreslått kulturhus og sykehjem som tilfluktssteder. Altså ordinære lokaler med plass til en del folk, med unntak av Tromsø som bruker parkeringsanlegget i fjellet.
Det ble bygget 20 000 tilfluktsrom i Norge under den kalde krigen, men ikke alle har vært vedlikeholdt. En del står uten funksjonell ventilasjon eller er nedgrodd av mugg, flere av disse såkalte bomberommene er ikke engang registrert i kommunenes kriseplaner. Ganske dumt, siden disse ble etablert i stødige kjellerrom med tanke på å faktisk beskytte mot krig,
I dag, mens naboen tørker støv av atomrakettene har vi altså lagt ut krigs-agn i fjorden og skal møtes på kulturhuset om det smeller. Vi skal ikke engang snakke om atomulykker, men kan jo dra en allsang om fred når vi først er samlet. Situasjonen er hinsides naiv og nonsjalant.
Sjøl skaffet jeg jod-tabletter da Grøtsundkaia ble etablert. Det er helt absurd å tenke på at det gjør meg til de best rustede i befolkningen. Vi må kreve umiddelbar sikkerhetspolitisk handling på kommunalt og nasjonalt nivå. Overdreven frykt er ubrukelig, men det er også fortrengning av realitetene. I et sikkerhetspolitisk perspektiv ligger Nord-Norge per i dag med ræva bar.