Denne kommentaren var først publisert hos iTromsø

Personlig engasjement er udelt positivt, men alt handler om at hjelpen til krigsofrene blir mest mulig effektiv. Da må den frivillige innsatsen kanaliseres gjennom etablerte organisasjoner.

Krigen i Ukraina har ført til millioner av mennesker på flukt. Behovet for humanitær bistand er voldsomt og stadig voksende. Fortellingene om, og bildene fra, et stadig mer nedbombet land gjør inntrykk.

Mange kjenner på et nærmest desperat behov for å hjelpe den ukrainske sivilbefolkningen. Hjelpe mennesker som fortvilet har måtte erkjenne at deres hjem er borte, at deres familier er blitt splittet, at kjære har mistet livet og at deres egne liv nærmest over natta er blitt et blodig helvete.

Dette behovet for å hjelpe medmennesker i nød er overveldende og gledelig. Den handlekraften vi har sett – og ser – utspille seg, enten det handler om å stille sine hjem til rådighet, samle inn mat og nødvendige forbruksvarer eller ved sågar selv å reise til den ukrainske grensen for å hente ut flyktende kvinner og barn, vitner om omtanke og nestekjærlighet. Hjelpen er dessuten en form for moralsk støtte til det ukrainske folk, et tegn på at de ikke er helt alene i denne meningsløse krigen som utspiller seg i deres hjemland.

De frivillige initiativene og de oppriktige ønskene om å bidra må ivaretas godt i tiden som kommer. Samtidig er behovet for å koordinere den totale hjelpeinnsatsen voksende for hver dag som går. Hjelpen som ytes må være mest mulig hensiktsmessig og treffsikker. Det er avgjørende at hjelpen vi gir møter det reelle behovet, at hjelpen faktisk når fram dit den trengs som mest og dessuten at lokalt næringsliv i Ukrainas naboland ikke samtidig står i fare for å bli undergravet.

Ukraina er Europas nest største land i utstrekning, og har en befolkning på 44 millioner mennesker. Nærmere tre millioner av dem er nå på flukt, og det er grunn til å tro at det vil bli langt flere i dagene og ukene som kommer. I Utlendingsdirektoratets ferske, men høyst foreløpige, scenario, legges det opp til at 30.000 ukrainske flyktninger kommer til Norge på egen hånd.

Mange av disse er blant de mest ressurssterke. Fortsatt befinner det seg millioner av mennesker med et minst like stort behov for hjelp, inne i det krigsherjede hjemlandet. Flyktningsituasjonen kan endre seg raskt, og antallet flyktninger i Norge kan fort bli langt høyere enn antatt.

Det virkelig store trøkket er det likevel slett ikke Norge som opplever. På de mange mottaksstasjonene i Polen, Ungarn og Romania kommer det daglig titusenvis av mennesker som har forlatt sine hjem og sitt land som følge av de brutale krigshandlingene som utspiller seg der. Det rapporteres om til dels kaotiske tilstander, naturlig nok, i disse mottakene.

Norge er et av Europas rikeste land, og et land som fort og absurd nok kan komme til å gjøre seg enda rikere ettersom krigen i Ukraina utspiller seg i all sin gru. Det forplikter. Norske myndigheter må ta solide økonomiske grep for å avlaste den vanskelige situasjonen i Ukrainas naboland, land som slett ikke er blant de rikeste i Europa. Betydelige midler må settes inn for å forhindre en enda større humanitær katastrofe, som følge av krigen og anslaget mot det europeiske demokratiet.

Spørsmålet er hvordan vi best kan organisere denne hjelpen. I et intervju med Stavanger Aftenblad, påpeker generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen at Norge relativt sett er den største bidragsyteren internasjonalt, mens Sverige er den relativt sett største mottakeren – og at begge de to landene har stor troverdighet i internasjonale flyktningspørsmål. Han mener derfor at Norge og Sverige sammen raskt må ta initiativ til en europeisk ansvarsfordelingskonferanse i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger.

Ukraina er i ferd med å ødelegges, og samarbeid mellom myndigheter på et overnasjonalt plan er åpenbart den riktige strategien når millioner av mennesker skal hjelpes, både de som nå er på flukt og de som ennå sitter fast i hjemlandet. Hjelpebehovet er enormt, og vil vedvare i mange år fremover nærmest uansett hvordan dette går videre.

Fredag er det ventet at regjeringen vil presenterer en omfattende kriseplan blant annet knyttet til beredskap, sanksjoner, forsvar og flyktningsituasjonen. Forhåpentligvis vil det da også bli klargjort nærmere hvilken strategi norske myndigheter legger for å hjelpe den ukrainske sivilbefolkningen.

Samtidig får vi håpe at den givergleden vi har vært vitne til i Tromsø og landet for øvrig, fortsetter i årene som kommer. Skal dette viktige folkelige engasjementet treffe best mulig, må det kanaliseres gjennom godt etablerte hjelpeorganisasjoner – organisasjoner med mulighet, erfaring og kunnskap til å koordinere innsatsen, samt evne til å yte nødvendig hjelp også i et langvarig perspektiv.