Jeg vokste opp i Øyfjorden nord på Senja. En ganske vanlig fjord på ei ganske vanlig øy, trodde nå vi i alle fall. Fjord og fjell er vakkert, det er så. Men for oss handlet det mer om å tilpasse oss naturens mange lunefulle sider, og ha respekt for vær og vind, og ikke minst havets uberegnelige humørsvingninger – fra det vakreste skuet du kan tenke deg, til et inferno fra helvete som ingen kan forestille seg rekkevidden av før man får slengt det rett i trynet.
Og dette er absolutt ingen overdrivelse. I mitt første år på barneskolen blåste det en orkan her nord. På Husøya, heimbygda mi, tok et vindkast taket av skolen. Det blåste over fotballbanen, videre over butikktak og fiskebruk, før det landet i mastene på noen fiskebåter i havna! Dette kunne vært hentet fra en scene i en overdreven, amerikansk katastrofefilm, men det var det jo slett ikke. Dette var virkeligheten. I tida som fulgte ble vi elevene spredt utover øya i nye, provisoriske «klasserom», som telte alt fra fiskebåtenes buer på kaia, via samfunnshuset og sågar i bygdas kapell. Nei, man blir ikke rådvill av å bo ute i havgapet.
Det er her vi kommer fra, det er her vi er, og det er her mange andre rundt om i verden ønsker å være. I hvert fall for en stakket stund.
Hva visste vel vi den gang? At Husøya skulle bli landskjent gjennom en TV-serie? At fjellet på andre siden av fjorden, like ovenfor nabobygda Fjordgård, skulle «vokse» til å bli en av de mest omtalte fjellturene i Norges land? Segla..., jeg mener, det var jo bare ett av mange andre flotte fjell rundt om i fjorden og på Senja.
Ønsker å bli en juledestinasjon: – Vi skal lyse opp førjulstiden
Vi dro med båt over til Fjordgård for å spille fotball. På den tida het laget/lagene Fjordgård IL, og inneholdt mange aldersgrupper, ei god blanding fra to bygder «in the middle of nowhere». Vi gikk Fjordgård-karusellen og Lysnes-karusellen på ski. Vi dro til Vangsvika for å løpe der, eller til Gibostad for å få villaksen røkt, til kroa i Tranøybotn for å spise søndagsmiddag, til Senjahopen (og mange andre bygder) for å gå på fest i samfunnshuset på lørdagskvelden, til Gryllefjord (og haugevis av andre steder på Senja) for å spille fotballkamp, både som unger, ungdommer og voksne.
Plassene på Senja, alle bygdene, de var bare «andre steder». Ikke noe spesielt med dem. Akkurat som bygda man selv vokste opp i – hva var nå egentlig så særegent med den plassen? Den hadde jo vært der hele tida, mer eller mindre. Noen bygder har og hadde fiskebruk, nærmest som en hverdagslig ting. Det var slik det ble oppfattet. Bondegårder var også en del av det trivielle.
Og tilreisende turister? Nei, det var nå stort sett bare fjerne slektninger, noen hyggelige folk som kom fra byen (les: Tromsø), eller andre steder man selv sjeldent besøkte.
Men se på Senja nå! Nå strømmer turister og media til, som om Husøya var Venezia, Øyfjorden var Geiranger og Segla var Matterhorn. Sistnevnte er for øvrig mitt favorittfjell over alle fjell. Men nå får selv de mektigste tinder rundt om i verden en skarp konkurranse fra Senjas nå mest kjente fjelltopp: Segla. Ja, sjekk bare forsida av neste nummer av reisemagasinet National Geographic Traveller!
I 2010 ble det registrert 310 mennesker på toppen av Segla. I 2020, ti år senere, hadde dette tallet steget til utrolige 14.704 turgåere! Hvem hadde trodd at noe sånt skulle inntreffe, de gangen vi lå utafor Korkedalen mellom Fjordgård og Toften, praktisk talt ved fjellets fot, og fiska storsei fra 17-fotingen? Ikke vi i hvert fall, det er sikkert.
National Geographic har kåret Senja til Skandinavias beste reisedestinasjon
Turister fra alle verdenshjørner valfarter nå til Nord-Norge, og ikke minst Senja. De ønsker å traske gjennom Ånderdalen, besøke kveitemuseet i Skrolsvika, spise middag på Mefjord Brygge, leie kajakk i Hamn, oppleve kirka i Torsken og leie båt og dra ut å fiske, nær sagt hvor som helst i Midt-Troms. Og mange andre ting.
Personlig vet jeg knapt om noe bedre for kropp og sjel enn et strandhogg en sommerdag i Bergsfjorden. Men det er så mye mer. Og kanskje er det sånn at det måtte turister til fra andre kanter av kongeriket, og tilreisende gjester fra land rundt om i Europa og alle andre verdensdeler, for å fortelle oss hvor fantastisk det faktisk er her – rett utafor vår egen stuedør!
Skattkammeret Senja
Jeg tror vi er blitt mer bevisst på naturen og mangfoldet her i området, og hva det kan gi oss. Jo da, vi dro på turer før i tida også, og lovpriste både landskapet og mer til. Men det var før Facebook og Instagram, og før nasjonal og internasjonal media for alvor fikk øynene opp for vår egen region. Det faktum at Senja faktisk kan være like bra som Lofoten. Ja, kanskje bedre.
Når jeg nå trasker langs ei elv på innersida av Senja, eller går en tur i dalene midt oppå øya, eller kaster loss på yttersida og siger ut i fjorden, da føler jeg meg ikke bare i ett med naturen, mer enn noen gang før – jeg kjenner også på en tiltagende stolthet: Det er her vi kommer fra, det er her vi er, og det er her mange andre rundt om i verden ønsker å være. I hvert fall for en stakket stund.
Innimellom er jeg guide på turistbusser rundt om på Senja. Gjerne med en pensjonistforening eller andre turister plassert bakover i setene. Når de kikker ut av vinduet, på det mangfoldige landskapet som siger forbi, og får høre om skipbrudne portugisere som slo seg ned i Gryllefjord og innførte siesta, om det gamle handelskvarteret på Gibostad, om Senjatrollet som både vokste og forsvant, og et skoletak som ble tatt av vinden – ja, da ser jeg det i øynene deres: Dette er ikke noe de opplever hver dag. Knapt nok aldri.
Og det er da jeg blir minnet om det samme enda en gang – at eventyrøya Senja, et Norge i miniatyr, faktisk ikke er noen vanlig øy, slik som vi trodde i hine hårde dager.