Den massive omtale skattedebatten omkring norsk lakseoppdrett idag får er avslørende for den totalt fraværende empati som hersker i den offentlige debatten om oppdrettet. Vi snakker jo om en strukturell dyremishandling i et omfang vi aldri tidligere har sett i Norge, og som det er en utbredt politisk målsetting å mangedoble.
At øvrig marint liv i tillegg blir skadelidende og truet med utryddelse vitner om at vi har å gjøre med en naturødeleggende industri — med relativt (penge-)svake motstemmer.
Her brytes nemlig Dyrevelferdsloven systematisk i tiår etter tiår, uten at dette har oppnådd en brøkdel av den aktuelle skattedebattens oppmerksomhet. Når nærmere 180.000 laks daglig dør i norske merder er det ikke nok å omtale dette som sporadisk redusert dyrevelferd; oppdrettslaksen lider av et tyvetalls forskjellige sykdommer, og gjennomlever mye stress.
Innbyggerne kan ufortjent fremstå som medløpere for en utvikling som fortrenger annet og mer etisk akseptabelt virke
I laksens to års levetid har mange individer smerter, hvilket er helt naturlig i et unaturlig miljø; laksen som naturlig livnærer seg på marine organismer over enorme områder, sperres inne i overfylte merder, og henvises i grove trekk til brasilianske jordbruksprodukter. (Hvilket er et etisk tema for seg).
I volum tilsvarer denne selvdødeligheten mer enn den samlede norsk-russiske torskekvoten i Barentshavet. I tillegg kommer 33 millioner smålaks og smolt, og 40-50 millioner rensefisk. Denne historiske ødslingen med liv må omsider karakteriseres som det motsatte av bærekraftig matproduksjon, som oppdretterne uavlatelig smykker seg med.
Oppdrettsnæringen omtaler imidlertid ikke dette enorme matsvinnet som sviktende bærekraft: De 55-65 millioner selvdøde laksene kan jo årlig omdannes til biogass og brukes som drivstoff i kollektivtransporten.
Det er selvsagt etisk betenkelig at aktuelle kystkommuner i økende mon gjør seg økonomisk avhengige av denne kyniske dyremishandlingen. Innbyggerne kan ufortjent fremstå som medløpere for en utvikling som fortrenger annet og mer etisk akseptabelt virke.
For lakseinvestorer som både geografisk og kulturelt befinner seg på bekvemmelig avstand fra de innbringende pinslene i merdene, kan imidlertid disse kystbefolkningene utvilsomt fremstå som nyttige idioter.