Påskehøytiden i år ga meg litt tid til ettertanke. Det er ikke lett og samle tankene om ting i vår egen hverdag, når medieverden gir oss sterke inntrykk, både gjennom TV-bilder, aviser og på nett. Krigen i Ukraina er den som blir nærmest for oss, og som gir oss de sterkeste inntrykkene. Det er her media befinner seg nå, og vi kan følge dette grusomme som skjer, fra time til time.

I flere andre deler av verden er det også krig og katastrofer. Disse må vi heller ikke glemme. Totalt i verden er det svært mange mennesker som lever i krig og som ikke lengre lever med håp om en bedre verden. For disse må påskebudskapet, slik vi kjenner det, fortone seg veldig fjernt. At vi i 2022 ikke skal være kommet lengre på denne jordkloden enn at vi fortsatt skal oppleve at så mange av jordas befolkning lider, det er et stort tankekors.

Når situasjonen er slik den er omkring oss i verden, er det utfordrende å vie andre, trivielle ting i vårt eget land, mye oppmerksomhet. Men jeg har åpnet opp for noen egne betraktninger i disse stille dagene her hjemme, og fikk lyst til å dele.

Som overskrifta antyder, vil det handle om skole. Etter 31 års jobbing i skolestua, som lærer, inspektør og rektor, har jeg fått være med på en reise, som har bydd på store endringer i skoleverket. Mange av disse endringene har kommet som en naturlig konsekvens av at samfunnet har endret seg. Den store endringa fra slutten av 80-tallet til nå, er jo alt som har skjedd innenfor den elektroniske verden. Vi har gått fra og bruke tavle og kritt, til «levende» tavler. Vi har fått PC og lærebrett som erstatter/supplerer, papir og blyant. PC og lærebrett har også ført til at mye av lærestoffet kan inntas digitalt, og vi har kunnet kutte ned på innkjøp av lærebøker i papirform. Hvis ipad/PC/elektroniske tavler brukes som supplement til det vi hadde fra før i skolen, gir dette god effekt for elever, og læringstrykket kan økes.

Utfordringa er hvis det blir for ensidig bruk av alt som er nytt. Da dukker det opp faresignaler, som vi kan se konturer av i dag. For svært mange barn og ungdom bruker mye tid foran skjermer, også etter at lysene i skolestua er slukket.

Men først, et lite tilbakeblikk. Da jeg starta i 1.klasse på 70-tallet, møtte jeg en person, en lærer, som skulle få stor betydning for hele min grunnskoletid. Ho frøken, som vi kalte ho, skulle få stor innvirkning, ikke bare for meg, men for hele klassen som starta i 1971. Vi skjønte det jo ikke da, som barn, men i voksen alder så har jeg og mine klassekamerater erkjent at vi var så heldige som møtte nettopp denne læreren. En lærer som så oss, fra første dag. Som gikk i front og viste oss vei. Som ga oss faglige utfordringer, ut fra forutsetninger, og som var en helstøpt omsorgsperson. Hun sørget for at vi hadde det bra på skolen. Hun ga oss gode råd, og hun lot oss tidlig få ansvar.

Oppover i grunnskoleløpet, som den gang var ni år, hadde vi mange dyktige lærere, som til sammen ga oss en fantastisk start i livet. Men ho frøken, ho Allis, fulgte oss helt fram til vi gikk ut av grunnskolen. Hva hun hadde av egenskaper som har gjort så stort inntrykk på meg, og mange andre elever, er ikke så lett og svare på. Det finnes så utrolig mange dyktige lærere, men noen har noe ved seg som får ekstra stor betydning for et barn.

Jeg har i mitt voksne liv, både privat og ikke minst i skolejobb, alltid hatt ho frøken med meg i mine tanker. I utfordrende situasjoner har jeg tenkt på hva hun ville sagt eller gjort. Og i min lærergjerning har jeg utallige ganger tenkt på hvordan hun ville løst nettopp det jeg har stått i. Kort fortalt, min lærer, min klasseforstander, som det den gang kaltes, fikk stor positiv betydning for mitt liv. Når jeg stundom treffer på noen av mine gamle klassekamerater fra grunnskolen, er det svært få samtaler som ikke inneholder litt prat om den gamle skoletida, og det ho frøken har betydd for oss.

Mitt håp om min drøm er at den gode læreren forblir i skolen, til glede for mange. Kanskje kan nettopp hun eller han være den som kom til å bety noe ekstra, for noen, resten av livet

Siden jeg valgte å ta utdanning som lærer, så har jeg jo fått følge skoleutviklinga på nært hold, fra min egen skolegang på 70-tallet, til nå. 50 år er gått siden den gang, og med 31 av disse som lærer/inspektør/rektor, har jeg møtt på mange forventningsfulle barn, som har gledet seg stort til å begynne på skolen. I løpet av disse årene har det jo blitt fulltids barnehage for nesten alle barn.

Barnehagen er en viktig start i livet for barna. Her får de kunnskap, både faglig og sosialt, som de tar med seg inn i skolelivet. Masse dyktige folk i barnehagene, som gir barna trygghet og god ballast. Det blir likevel ei stor omvelting for mange når de begynner på skolen. Det er nye systemer, og det er ikke samme voksentetthet som de har opplevd i barnehagen. Men med dyktig personell i barnehagen, og dyktige lærere på småtrinnet, gjøres overgangen god. Barnehagene og skolene samarbeider nok mer nå enn før, slik at seksåringene får tid til å gjøre seg kjent med skolen gjennom sitt siste år i barnehagen.

Så starter skoleløpet som varer i ti år. Det er viktige år av et menneskes liv. Her skal grunnlaget legges for det virkelige liv. Det som kommer etter, med videregående skole, høgskoler og universitet eller andre utdanningsinstitusjoner. Alt skal føre fram til et voksenliv med jobb, familie, hus og heim.

Jeg har gjennom de siste årene i skolen, observert noe som jeg er bekymret over, og som jeg vil dvele litt ved. Jeg har sett flere og flere elever som oppover i klassene mister noe av gleden og gløden ved å gå på skolen. Jeg ser faktisk flere slitne elever. Og jeg har sett økende antall slitne lærere. Lærere som sier at de synes det er vanskelig å rekke over alt i jobben, og som føler de ikke får nok tid til hver enkelt elev. Dette gjelder spesielt kontaktlærere, som jo skal følge opp sine elever og sin klasse, ekstra, i form av den rollen. Lærerne sier rett ut, de strever med å få tid til å skape alt de ønsker, for klassen som helhet, og for hver og en av elevene. For lærerne ønsker å gjøre noe for alle elever. De ønsker å møte dem på hver sitt ståsted og nivå, og de ønsker å gi dem den omsorg som de også samtidig trenger, på skolen, som jo er heimens forlengede arm.

Elever finnes i ulike varianter. Alle krever sitt, men noen elever har større behov for og bli sett og hørt, og er i enda større grad avhengig av å ha en god relasjon til sin lærer. I hovedsak kan vi si til kontaktlærer, men også viktig selvsagt med gode relasjoner mellom elever og faglærere. For disse elevene er det ekstra viktig med tydelige og forutsigbare rammer. Det er også viktig at elevene opplever trygghet og føler seg vel sammen med lærer. Alle mennesker ønsker å bli sett og hørt. Alle vil tilhøre noe, tilhøre flokken sin, som vi ofte velger å kalle klassen for.

Ulf Fredriksen Foto: Petter Egge

Relasjonssterke voksne, som er gode på å inngi tillit, og klarer å bygge et team, har ofte et fortrinn i forhold til de som ikke mestrer dette like godt. For elever som plages med fag, eller med livet, er det svært viktig å ha gode relasjonsbyggere rundt seg. Skolen må ta høyde for mangfold og ulikhet hos voksne. Vi er alle forskjellige. Det gjelder bare å skape et godt team, som kan fungere sammen, hvor man kan få frem de ulike kvalitetene hos hverandre. På samme vis som med elevene.

Det er viktig at skolene har gode systemer for sitt arbeid. Men systemarbeid alene er imidlertid ikke tilstrekkelig for å bygge den gode skolen. Det er egnetheten og egenskapene til den voksne, som har avgjørende betydning for å lykkes i jobben med barn og unge. Det er ikke gitt alle voksne å få til å gjøre en like god jobb med elever, på alle områder. Voksnes forskjellighet er på noen områder kanskje den største utfordringen for at skolen skal kunne bli god for absolutt alle.

Situasjon i dagens skole er den, slik jeg erfarer: Lærerne er opptatt med undervisning i store deler av sin arbeidsuke. De er på klasserommet, med klassen eller gruppa, og har ikke den tida de burde hatt, til å kunne jobbe opp mot hver enkelt elev. Tid til samtaler, tid til å følge opp elever som sliter, og ekstra tid til relasjonsbygging mot elever som trenger ekstra omsorg.

Barns psykiske helse er blitt satt mer på dagsorden i de senere år. Og det er bra. Skolene har fått ekstra krav til å følge opp § 9A i opplæringsloven, om at alle elever skal ha et trygt og godt skolemiljø. Det er også bra. Det er en selvfølge at ingen skal oppleve å bli krenket i skolesamfunnet. Å jobbe for et godt psykososialt skolemiljø, er en stor oppgave for alle på skolen. Men alt dette krever tid, og igjen får man utfordringer, og må gjøre mange stramme prioriteringer.

For barns psykiske helse må tas på alvor, og den nærmeste person på skolen for en elev som sliter, er i de fleste tilfeller kontaktlæreren. Den personen som kjenner eleven best, og som kanskje har opparbeidet seg den beste relasjonen. Og igjen ser vi at dette med tid, blir en knapphetsfaktor. Tid til samtale, der og da, når ting er som vanskeligst. Ofte må slike samtaler vente, fordi lærer er opptatt det meste av tida. Og for de som plages blir det ekstra vondt når tida går.

Hver skole har tilgang til helsesykepleier. Det er dyktige fagfolk, som vi opplever gjør en meget god jobb innenfor sitt felt. Det inkluderer også elevsamtaler. Men helsesykepleier har mange å rekke over, og med de relativt små ressursene som finnes for denne tjenesten, rekker de aldri over det behovet som eksisterer i skolene. Men her igjen er det også slik at mange elever synes det er vanskelig å dele ting med en fagperson, som kanskje bare er innom skolen en dag i uka. I mange sammenhenger er det igjen kontaktlærer som er den tryggeste og nærmeste voksne for eleven.

Jeg vet ikke så mye om hvorfor vi ser at flere og flere barn sliter med sin psykiske helse. Men vi registrer at det skjer. Og vi noterer oss at barn som vokser opp i dag omgis av en helt annen verden enn for 50 år sida. Jeg skal ikke drodle mye videre på dette. Min ønskedrøm for framtidas skole, er at en større del av lærerens arbeidstid blir gjort om til samtaletid med elever. Jeg tror det vil være vel anvendt bruk av ressurser. Det betyr at leseplikten må reduseres. Timeplanen må ikke være fullbooket av undervisning.

Den gode læreren finnes det mange av. De vil det beste for sine elever. Slitasjen av og se at man ikke rekker over, ikke strekker til, er stor. Lærere har kanskje verdens viktigste yrke. Det å få lov til å være med å bidra til å gi et barn kunnskap og støtte dem på veien mot voksenlivet, er en stor gave. Det handler om masse kjærlighet. Men denne kjærligheten blir satt på prøve for tida. Fordi mange lærere er slitne, og synes oppgaven i den norske skolen er i ferd med å bli for stor.

Mine tanker og bekymringer handler ikke om Senja kommune og de ressursene vi har fått til å drive skole. I Senja kommune finnes det svært mange dyktige medarbeidere, og både barnehager og skoler, har fått et mye større fagmiljø. Vi har også ressurser på lik linje med skoler over det ganske land.

Det har i de senere åra, nasjonalt, vært satset knallhardt på å videreutdanne lærere i fagene norsk, engelsk og matematikk. Fra 2025 kreves det minst 60 studiepoeng i disse fagene for å kunne undervise i dette på ungdomstrinnet. Satsingen har vært bra. Men det har nok gått på bekostning av noe vi ser tendens av i dag: Vi mangler lærere innenfor de praktisk estetiske fagene, som musikk, kunst og håndverk, mat og helse og til dels kroppsøving. Grunnskolen er veldig teoretisk, og mange elever som sliter i teorifag, blomstrer i de praktiske fagene. Men vi må få utdannet flere lærere i disse fagene. De siste fem-seks årene har vår skole knapt hatt søkere med slik kompetanse. Det er et stort minus for mange skoler, og det er også synd for elevene. Elever som er sterke i praktiske fag, og som blomstrer gjennom disse, lir under av at mange skoler mangler kvalifiserte lærere.

Jeg ønsker meg en ny skolereform, som vektlegger å styrke statusen til kontaktlærer, gjennom nedsatt leseplikt. Jeg ønsker at man våger å tenke nytt i forhold til personell i skolen. Selv om lærer/kontaktlærer fortsatt skal være bærebjelken i elevene sin skolehverdag, trenger vi å styrke tverrfaglig kompetanse i skolen.

Miljøteam bør bli obligatorisk på alle skoler, og med øremerkede midler, slik at disse ikke bare blir ei innskutt bisetning, når timeplaner legges og ressursene fordeles. Vi trenger helsefagarbeidere inn i skolen. Barns psykiske helse må tas enda mer på alvor. Godt samarbeid med faginstanser som PPT og BUP har stor verdi for skoler, men vi trenger også noe av denne kompetansen direkte inn i skolen. Helsesykepleier er en selvskreven medarbeider. Ressursene til dette må gjerne styrkes. Skal de få tid til god relasjonsbygging, trenger de mere tid med elever.

Jeg har ikke vært innom foreldregruppa i denne drodlingen, men de er selvsagt ikke glemt. De er dem som er nærmest barna, og som klart skal være de viktigste personene i barn og unges liv. Vi i skolen, har bare barna deres til låns. Et godt samarbeid mellom hjem og skole, må alltid ha høy prioritet — til barnas og ungdommens beste.

Jeg håper at de praktisk estetiske fagene styrkes, i form av økt kompetanseheving, men også at man vurderer å utvide disse fagene i volum. Skolen anno 2022 er for teoretisk, og mange elever mister motivasjon, nettopp av den grunn. Hvis noe av dette kan bli en realitet, er mitt håp og min drøm, at den gode læreren forblir i skolen, til glede for mange. Kanskje kan nettopp hun eller han være den som kom til å bety noe ekstra, for noen, resten av livet. Slik det har gjort for meg...