Da SV ble styrt av pragmatiske politikere, inviterte de inn alle typer private aktører til å oppfylle partiets drøm om full barnehagedekning. Når målet nå er nådd, ser SVs utdanningspolitiske talsperson seg mest tjent med å rakke ned på de samme barnehageeierne.

«Kortversjonen, som jeg får mye kjeft for å si, men som fortsatt er kortversjonen og hovedbildet, er at det norske velferdssamfunnet ikke har et lekkasjeproblem i betydningen av at penger bevilget til private aktører lekker ut i privat velferdsprofitt.»

Ordene tilhører professor Kåre Hagen, leder av Velferdstjenesteutvalget og leder ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Oslo Met.

Hans budskap fra Arendalsuka 2021 står i skarp kontrast til det bildet SVs Freddy André Øvstegård tegner av barnehagesektoren i sitt innlegg i Folkebladet 27. januar.

Men så er det også nokså skarp kontrast mellom SV anno 2022 og det partiet som for snart 20 år siden allierte seg med Frp for å få til barnehageforliket, en av de mest vellykkede velferdsreformene i moderne tid.

På den tiden hadde bare seks av ti barn plass i barnehage. Titusener av småbarnsforeldre måtte enten avstå fra å delta i yrkeslivet eller sende barna sine til en dagmamma.

De pragmatiske politikerne som styrte SV på den tiden, innså at kommunene ikke ville klare å bygge opp sektoren raskt nok alene. Og de innså at folk ikke kom til å slutte i trygge jobber og stille egne hjem som sikkerhet for lånopptak ved etablering av private barnehager, hvis det bare fantes en økonomisk nedside ved det.

Resultatet er blitt en barnehagesektor som består av halvparten kommunale og halvparten private barnehager, som hver dag utfordrer hverandre og lærer av hverandre, til beste for flere hundre tusen barn og familiene deres.

De private barnehagene som SV for 15-20 år siden heiet frem, tilbyr i dag gode velferdstjenester i sine nærmiljøer. De bidrar sterkt til innovasjon, mangfold og kvalitet. De følger de samme lover og forskrifter som kommunale barnehager. De koster skattebetalerne mindre enn kommunale barnehager, noe som utgjør minst et par milliarder kroner i offentlig besparelse hvert år. De har systematisk lavere sykefravær – og litt mer fornøyde foreldre.

Kort sagt gir de mye og god velferd for skattepengene.

Når SV nå er ute etter å kvitte seg med store deler av denne sektoren, bygger det på ideologi og ikke realiteter. Det handler om systematisk mistenkeliggjøring gjennom å klistre negativt ladede merkelapper på eierne.

Realiteten er at private barnehager i 2020 hadde et gjennomsnittlig årsresultat på 1,8 prosent. Men ettersom de private utgjør halvparten av en sektor som sysselsetter 95.000 mennesker, blir det – selv om én av tre går med underskudd – penger av det når man summerer alt.

I sitt innlegg drømmer Øvstegård om hva kommunene kunne fått til hvis de hadde fått drevet tjenesteyting for de pengene som private barnehager har i overskudd.

Resonnementet er meningsløst. Private barnehager får driftstilskudd som er basert på faktiske kostnader i kommunale barnehager. Altså har de kommunale barnehagene allerede brukt opp de pengene private barnehager går i overskudd, før de private barnehagene får sin finansiering.

Ettersom kommunale barnehager også koster felleskapet mer, men uten å kunne dokumentere høyere kvalitet, ville resultatet av SVs politikk blitt at det offentlige hadde et milliardbeløp mindre å drive tjenesteyting for – hvert eneste år.

I tillegg ville skaperkraften og mangfoldet som preger barnehagesektoren bli svekket.

Om dette ikke bekymrer SV, bør det interessere dem som er opptatt av hvordan vi i tiårene fremover skal utvikle bedre velferdstjenester – og hvordan disse skal finansieres.