Mer sensur! Mer sensur!

Det kan være ekstremt irriterende at andre mener noe annet enn en selv. Spesielt hvis de sier det høyt, skriver og på toppen av alt argumenterer for det. Så hysterisk plagsomt kan det oppleves at man har lyst til å rope «Hold kjeft!», «Klapp igjen fjott-ventilen!» eller «Du skal sensureres!»

Det er likevel ikke smart å la impulsene styre når behovet for noen av disse spastiske mottrekkene melder seg. Det skjønner alle som anerkjenner demokratiets solide grunnmur. I alle fall om man i tillegg evner å holde igjen avtrekkeren noen sekunder, før det brøles eller tastes i veg på høyt turtall. Men en del lar seg likevel rive med i flommen av usorterte følelser og krever mer sensur. I monitor.

I det norske demokratiet og i pressens etiske plattform står ytringsfriheten sterkt. Den er ikke absolutt, for eksempel er det ikke lov til å spre trusler, grovt diskriminerende eller privatlivskrenkende utsagn. Media har en spesielt viktig rolle gjennom å romme mangfoldet av meninger slik at ikke noen få maktbastioner tar over hele kaka, mens andre knebles ut av ordskiftet.

Det virker banalt å minne om dette, men sensur er nesten alltid det motsatte av utvikling. For eksempel har forskning ofte blitt møtt med det regjerende verdensbildets raseri. Kongen av flat jord mister makt hvis det kan bevises av kloden er rund. Men det som virker kontroversielt i dag er kanskje selvfølgelig i morgen. Heldigvis. Sånn fungerer framdrift.

Men det kan være krevende å ta inn nye perspektiver, og menneskearten drar på det usjarmerende trekket å helst ville lytte til eget ekkokammer. Dette har demokratiet parert gjennom å lovfeste at varierte stemmer skal høres. For ytringsfriheten er ingen selvfølge. Virkelig ikke. Russlands angrep på Ukraina er et dystert eksempel. Russiske medier styres diktatorisk og sprer Putin-propaganda og feilinformasjon om krigen til eget folk.

Dette har også satt norsk mediesensur på prøve. Statsminister Støre har redegjort for regjeringens standpunkt om at Norge ikke skal svare på sensur med mer sensur. Dermed blokkeres ikke de russiske propagandakanalene i Norge: «Desinformasjon bør så langt som mulig møtes med kildekritikk, ikke sensur. En blokkering kan i neste omgang bli utnyttet av Putin-regimet og andre til å legitimere deres sensur», sa statsministeren i Stortinget.

Et klokt, ryddig og prinsipielt standpunkt. For det er nettopp når ytringer provoserer at verdiene settes på prøve. Samtidig har vi sett flere tendenser til meningsknebling, også i Norge. For eksempel diskuteres skjebnen til eldre kunstverk og litteratur, som forfekter det vi i dag vurderer som rasistisk og diskriminerende holdninger. Skal disse verkene få henge videre som veggpryd i offentlige institusjoner og ta opp hylleplass i bibliotekene?

Noen argumenterer for å sensurere vekk denne kunsten for godt. Andre for å oppdatere verkene, mens motstemmene argumenterer for at disse arbeidene har en viktig historisk funksjon som dokumentasjon. De viser hvordan holdninger endres og i hvilken grad rasisme faktisk har preget historien.

Mer intrikat blir problemstillingen når samtidskunstnere og samfunnsengasjerte opplever å bli nektet tale og utstillingsplass på grunn av sine politisk ukorrekte meninger. Den senere tid har eksempler på en slik kanselleringskultur skapt debatt.

Tendensen til å ty til mer sensur enn loven åpner for er alvorlig. Det er heller ikke bare redaktørstyrte mediers ansvar å verne om ytringsfriheten. Det er alles jobb, på de arenaene vi beveger oss. Den fundamentale sensuren som nå har blitt et våpen i Russlands krigføring, bør være en dyster påminnelse om hvilket gode ytringsfrihet er.

Det virker først ganske dumt når politikere, advokater og individer med stor makt og innflytelse bruker norske debattflater til å kreve sensur av meningsmotstandere. Lav toleranse for motargumenter er et umodent trekk. I en dypere analyse reises spørsmålet om dette er et symptom på en skummel trend i samtiden, mer enn individuell korttenkthet.

I disse urolige tidene, der Norge fylles av flyktninger som angripes fordi de valgte demokratisk frihet, bør vi kjenne ekstra på takknemligheten over å bo i ett samfunn der statsministeren bruker talerstolen til å forsvare ytringsfriheten i sin ytterste konsekvens. Det er lov, men ganske tullete å sitte i frie, trygge Norge og rope etter mer sensur.