Havforskningsinstituttet slår nå fast at torskeoppdrett kan endre og svekke kysttorsken. Rett og slett ta rotta på en allerede truet art. En bekreftelse av folks bekymring rundt hastebehandlingen av konsesjoner til torskeoppdrett. Et trusselbilde mange lokalpolitikere ser ut til å møte med ren kunnskapsforakt.

Spesielt har Senja utpekt seg med en tvilsom saksgang i denne saken. Så dårlig begrunnet og på siden av ordinære spilleregler at Statsforvalteren i Troms og Finnmark anbefalte kommunestyret å avslå torskeoppdretts-konsesjonene som kom på toppen en allerede vedtatt kystsoneplan.

Da det politiske flertallet likevel banket gjennom konsesjoner ved Årnesgrunnen og Indre Gjøvik, til tross for at konsekvensene mot miljø, villfisk og marint dyreliv var for dårlig utredet, har statsforvalteren påklaget Senjas vedtak. I begrunnelsen heter det at slike store naturinngrep må gjennom en grundig demokratisk behandling som utreder saken bedre og gir alle berørte parter større medvirkning.

En politisk prosess som vurderes til stryk av rektor. Det er skummelt at kommunen avsløres som så ignorant ovenfor demokratiske prinsipper og forsvarlig naturforvaltning som Senja refses for her. Med hastevedtak som bevisst unnlot å vente inn de forskningsbaserte rådene som nå er klare, melder spørsmålet seg om hvor denne grenseløse motivasjonen til å please oppdrettsnæringa kommer fra.

Nå trenger vi grundige diskusjoner om betydningen av ansvarlig saksbehandling, smøremidler, og maktmisbruk versus forvaltning av felles naturressurser

På undertegnede virker det åpenbart at oppdrettslobbyen, som er norgesmester i å påvirke politikere og lokalsamfunn gjennom propaganda, smiger og smøring, har fått for sterk innflytelse i lokalpolitikken. Oppdrettsindustrien donerer penger til lekeplasser, kultur og idrett. Politikere inviteres på befaringer og arrangementer, noen har sågar akseptert oppdrettspenger for å kjøpe nytt ordførerkjede, selve symbolet på demokratiske verdier.

Slik skapes god stemning og subtile bindinger til næringen. Det har blitt så komplisert å styre beint i forhold til oppdrettskapitalen at økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe ved Universitetet i Oslo gjennom flere kronikker i Dagens Næringsliv, har belyst hvordan norsk politikk lar seg diktere av oppdrettsnæringa istedenfor å regulere den.

Denne sausen av næringsinteresser og kommuneledelse ble tydelig i Senjas høringsuttalelse rundt torskeoppdrett. Teksten var full av faktafeil og virket diktert fra oppdrettsnæringas markedsavdeling. Negativ påvirkning av villfisk og miljø ble bagatellisert. Senja anbefalte til og med torskeoppdrett i Malangen mellom Tennskjær og Rossfjord der vandring av villaks og sjeldne sildestammer har medført statlig verning. Oppdrettskonsesjoner her, slik kommuneadministrasjon og næringen talte varmt for, ville vært ulovlig.

foto
Ina Gravem Johansen Foto: Trond Sandnes

Selv om høringsgrunnlaget var et begredelig håndverk var befolkningen, grendeutvalg og andre næringer våkne og klagene haglet inn. Flere av protestene redegjorde for det faktagrunnlaget kommunen selv sviktet i presentere.

Når Senja nå skal behandle klagene mot saksbehandlingen i kommunen, har de foretatt den merkelige manøveren å først sende disse til «motparten i dispensasjonssakene for høring». Oppdrettsnæringa får dermed også påvirke befolkningens klagerett til kommunen. Identifikasjonen mellom kommuneledelse og oppdrettsnæring fremstår som symbiotisk, noe som bør få flere enn statsforvalteren til å protestere.

Det naturlige havet er en enorm matkilde. Om artene ikke ødelegges av forurensing og manipulerte arter som skviser ut de naturlige. I tillegg til alle fornybare stammer av fisk, skalldyr og alger utvikles stadig nye næringer av tare og nylige oppdagede arter. Oppdrettsindustriens mantra om at oppdrett er nødvendig for å skaffe mat nok er ikke fakta men rein markedsføring.

Forskningen forteller det motsatte — vi må dra i håndbrekket når det gjelder oppdrett for ikke å ødelegge livet i havet. Særlig gjelder dette torskeoppdrett siden denne gyter i merdene til forskjell fra laks. Eggene lekker ut og den kunstige torsken etablerer seg dermed fritt i havet.

Det er et politisk ansvar å begrense og stille krav til oppdrettsnæringa for å gjøre driften mer forsvarlig. Eliminere rømning, rette opp elendig dyrevelferd og stoppe den massive forurensingen. Eventuell torskeoppdrett må i lukkede landanlegg der biologisk forgiftning av villfisk blir umulig.

Selv om Senja har utmerket seg med tvilsomme snarveier i saksbehandlingen gjelder problemstillingen hele landet. 41 søknader om torskeoppdrett ligger til behandling nasjonalt. Naturen, kysttorsken og fremtiden avhenger av ansvarlige politikere som ikke demonstrer kunnskapsforakt i slike avgjørende saker.

Havforskningsinstituttet er tydelig. Torskeoppdrett i havet medfører betydelig risiko. Statsforvalteren er på ballen og vil stoppe uforsvarlig, forhastet og udemokratisk saksbehandling. Kanskje blir dispensasjonene ved Årnesgrunnen og Indre Gjøvik stoppet av statsforvalterens juridiske avdeling.

Nå trenger vi grundige diskusjoner om betydningen av ansvarlig saksbehandling, smøremidler, og maktmisbruk versus forvaltning av felles naturressurser. Det er virkelig en hastesak.