Viktige elementer i begrepet samfunn er «felles behov, interesser og innbyrdes hensyntagen til hverandre». Dette er viktige elementer som er dekkende for det behov vi som mennesker har. Dette gir tilhørighet, trygghet og dekking av menneskets sosiale behov. Den siste delen omfatter også evnen og viljen til å vise omsorg for andre som trenger det. En egenskap som synes å gå tapt for egen- interessen, det vil si for oss selv og våre barn.
Heldigvis gjelder det ikke alle, men litt for mange til at vi ikke kan se at noe viktig er gått tapt. Vi bruker stadig mindre tid til sosial kontakt og mere tid til å dyrke våre egeninteresser. Dette innebærer tap av tilhørighet til nærmiljøet med både natur og medmennesker. Noe som er urovekkende både for barn og unge i deres utvikling. Men også for oss gamle som ikke lenger har en arbeidsplass med sosial kontakt å gå til, vil dette innebære tap av livskvalitet.
Mennesket som art er født til å være et sosialt individ, og vil alltid være på søk etter sosialt fellesskap. Vi ser både ensomme gamle og barn og unge på leting etter en plass i et eksisterende samfunn. Det er ikke lett, og særlig de yngste velger gjerne substitutter som ikke alltid dekker deres reelle behov for sosialt fellesskap på en god måte.
Vi registrerer at heimen med foreldre ikke er nevnt i tilrettelegging av tilbud til barn og unge. De aller fleste tilbudene til dagens unge er det vi kaller for aktivitetstilbud i konkurransepregede aktiviteter, der man kårer vinnere og tapere. Det er vanskelig å se at læring av kjærlighet og omsorg for andre enn seg selv er noen selvfølgelig del av treningen eller opplæringen.
Der det er plass nok til at menneskene ikke behøver tett å bo tett oppå hverandre, som mauren i sine tuer har det
Hvorfor ser vi i dag at så mange barn og unge i dag som skeier ut og fører et liv som ikke er i samsvar med det vi som voksne anser som god samfunnsmoral? Vi ser på TV og leser i aviser om horder av unge som tyranniserer hverandre og begår ulovlige handlinger. Tidligere var dette et byfenomen. Men de siste årene er det også oppdaget mobbing og uærlige handlinger av barn også på de mindre stedene ute i bygdene. Hva er det som har gått feil med vår måte å oppdra våre unge? Kan det være at morskjærligheten i heimen i dag er mer enn delvis erstattet med «reserver» i barnehage, skole og ulike fritidsaktiviteter i tillegg til ulike «venner» i fritiden?
Fra pedagogikken vet vi at all læring av holdninger og måte å tenke og føle på, best fester seg som leveregel når det kommer fra noen som betyr og er viktig for dem. Derfor er det en alvorlig svikt i vårt samfunn i dag, når foreldre er blitt redusert til bare å være den som ordner med mat og klær og lommepenger. Derfor er det så viktig at vårt samfunn legger til rette for at mor og far får tid til å være foreldre. Dette i stedet for å ha som mål å fylle dagen med alle slags fritidstilbud. Tilbud som på flere måter koster både foreldre og samfunn store pengesummer.
Men det er ikke bare barna i dag som trenger et bedre liv å leve i. Også vi voksne trenger et bedre liv. Det finnes et gammelt visdomsord som sier «gå til mauren og bli klok». Men det stemmer dårlig med forholdene i et menneskes liv. Psykologiske studier viser til eksempel at når en kunde eller et annet menneske kommer nærmere enn 1 ½ meter, så stenger følelsene noe som gjør at vi ikke kan vise hvem vi egentlig er. Det blir med andre ord en form for suggesjon, som stenger oss selv ute fra å få åpen nærkontakt.
Når vi da ser på Høyres sentraliserings-iver som har ført til oppsamling av mennesker som bor i høyhus med 40 familier fordelt på flere etasjer, og ellers hus tett i tett, må dette gå galt. Det er greit når jobben gir muligheter til gode sosiale relasjoner, men blir galt når man som pensjonist eller av andre grunner blir sittende på en boplass der du bare er på nikk med de som bor rundt deg.
Barna er spredt rundt på andre bosteder og har ikke de samme relasjoner til sine foreldre, slik det var før i tiden. De er dessuten vokst opp med aktivitetstilbud som har overtatt foreldrenes oppdrager ansvar. Men Høyre skal ikke ha skylda alene. Utvikling og økt velstand har ført til godstol og TV i hver heim. Dette gir selvfølgelig mindre tid og oppmerksomhet overfor barn og barnebarn. Med andre ord, så gir vi blaffen i familien for å følge med på hva som skjer i verden for øvrig.
Hva kan vi så gjøre for å få til et bedre samfunn der vi alle har et aktivt samfunnsliv med et sosialt liv som omfatter både egen familie og nære naboer? Jeg minnes tiden da vi kjente andre barn og mennesker i en omkrets på flere kilometer. Husene stod ulåst, og jeg husker at jeg som 11-åring reparerte en gammel sykkel ute på det åpne gårdstunet. I dag ville den bli kastet og en ny anskaffet. Det ville spart meg for arbeid, men ikke gitt meg læring om hvordan man tar vare på ting og klarer seg bedre økonomisk på den måten.
Men skal vi få det til, må vi sørge for å spre nye arbeidsplasser ut over vårt langstrakte land. Der det er plass nok til at menneskene ikke behøver tett å bo tett oppå hverandre, som mauren i sine tuer har det. Det vil igjen gi muligheten til at familiemedlemmer kan bo så nært at familie-opplevelsen holdes ved like. Det vil også kunne gi naboskap som kjenner hverandre så godt, at den gamle tradisjonen om å gi hverandre støtte og hjelp igjen kan komme i hevd.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her