Det skrives oppover stolper og nedover vegger om hva vi trenger for å øke bosetningen i nord. Det viktigste i øyeblikket er forøvrig å stoppe fraflyttingen. Alle som skriver har ørten forslag, og alle har en ting felles: De har sluttet å nevne det aller viktigste, jernbanen. Er det risk for at avansement i jobb eller politikk går fløyten?
Innovasjon er et av honnørordene, kanskje det mest slitasjeskadde av alle. Ja, visst må vi støtte framsynte og visjonære innovatører, men vi trenger ikke dyrke dem fram. Innovasjon ligger i den nordnorske folkesjela, latent, som en genetisk arv fra våre forfedre; fiskerbønder, reindriftsfolk, ishavsfolk og andre som overlevde her i nord mot alle odds. Folk som levde — og måtte leve — etter mottoet «Bedre livlaus enn rådlaus». Nei, innovasjonen trenger bare litt fødselshjelp, så er den der.
Det som derimot trengs i høyeste grad er en annen «-sjon», som kalles kommunikasjon. Stambanen gjennom Nord-Norge er det eneste innen synsvidde som kan gi et kraftig oppsving i bo- og etableringslyst. Motstanderne av jernbane i nord har kjent til dette i masse år. Motstanden mot jernbane er jo helt klart en del av arbeidet med å avfolke Nord-Norges distrikter, for enklere å kunne bruke landsdelen til egne formål. Og de jobber på bred front.
Tidsvinduet for Nord-Norgebanen har enda kortere åpningstid enn vårt vindu for klimaet
Meldingen om at Stortinget ønsker å fjerne fordelen lave strømpriser gir for vår landsdel, kom 22. april. Strømpriser til himmels i en landsdel med fyringsbehov året rundt, kommer virkelig som en velsignelse for Nord-Norgemotstanderne. Og en flott oppmuntring for innovatørene!? Finnes det fortsatt noen som tviler på myndighetenes hensikt? Ja, men det tar kanskje ti år før effekten slår inn, sier de, og da er det sikkert en annen situasjon. Jo, garantert, men til det verre eller bedre?
Hvem er disse motstanderne mot utvikling i Nord-Norge? Jo, det er disse som har sørget for at en selvfølgelighet som stambanen gjennom Nord-Norge ikke bygges. Nei, den skal utredes, utredes og atter utredes. Den har nå vært utredet ca 75 år, etter siste krig. Jernbane har sørget for utvikling gjennom 150 år i resten av landet (og resten av verden), men må altså for all del ikke forekomme i nord. Mangelen på bane forenkler kolonieiernes krav om å eie hver smitt og smule av Nord-Norge. Kommer banen, stiger nemlig verdien av landet i nord bratt og brått. Da blir alt de ikke nå har fått kloa i, dyrere.
Selvfølgeligheten som heter «Stambanen gjennom Nord-Norge» trenger nå ikke mer utredning enn det som må til for å starte byggeplanene, slik at Nord-Norge også — i seineste laget — får del i litt av de statsfinansierte samfunnsgodene resten av landet har hatt fordelene av gjennom mange generasjoner. Den trenger ikke en gang gi overskudd, for hvor er overskuddsbanene i sør? Men overskudd kommer den etter all sannsynlighet til å gi, hvis bare halvparten av hva Norsk Bane AS viser er riktig, mht utredningenes feilberegnede fraktgrunnlag.
Et spilleplan (fotballbane, eller hva du vil) som ikke skaper motbakke for en av partene, ansees vanligvis som realt og riktig. Nord-Norge har spilt i motbakke på mange måter gjennom alle år, fra tiden da vi var samtidig skattlagt av tre stater. Vi har tålt det. Men at et så eventyrlig viktig utjevnende tiltak som Nord-Norgebanen/stambanen, ikke blir tatt positivt av myndighetene, kan bare bety ett: Landsdelen skal tvinges til fraflytting. (Kfr strømprisene).
Hvorfor ikke lytte til matematikerne, som vel er dyktigere på tall og beregninger enn økonomene? Matematikernes oppfatning av samfunnsøkonomiske beregninger er ikke alltid like entusiastiske, når de for eksempel viser til at tre beregninger av intercitybanene på Østlandet gir tre vidt forskjellige resultater. Nyberegning av Nord-Norgebanens antatte samfunnsøkonomiske resultat 1992/1993 ga en verdi på ca en sjuendedel fra den opprinnelige utredningen. Kan man i det hele tatt ta dette helt alvorlig og også se bort fra manipulering med tall? (Opplysningene om ic-baner og 1992-utredning kan dokumenteres).
Skal vi fortsatt være den bikkja som får slengt til seg restene av eierens måltid, eller finnes muligheter for en endring mot en likeverdig landsdel, kanskje også uten trussel om en ny nedbrenning hengende over oss? I praksis er vi fortsatt ett land og èn koloni, Europas siste.
Vi vet at bygging av stambanen helt til Kirkenes idag vil koste en brøkdel av landets disponible midler, relatert til tidligere utbygginger i landet forøvrig. Anslag bygget på andre utredninger er ca to prosent av oljefondet. Vi vet også nesten like sikkert at unnlatelse av bygging fører til befolkningsmessig desimering, eller nærmest fjerning av folket i store distrikter i Troms og Finnmark. Da må vi spørre: Er strikken allerede tøyd for langt?
Tidsvinduet for Nord-Norgebanen har enda kortere åpningstid enn vårt vindu for klimaet. Hva det vil bety for våre etterkommere — både nålevende og kommende — får disse tidsnok bittert erfare, hvis ikke flertallet av våre politikere kommer seg opp av den hengemyra de har tråkket ut i.
NRK skriver (tekst-TV) 27. april at regjeringspartiene og SV er enige om elfly-krav, og også enige om å utrede andre virkemidler for å få ned utslippene fra norsk luftfart. Boeing og Airbus er enige om at hydrogenfly før 2050 er lite aktuelt. Batteriflyenes velsignelse er velkjent. Et ypperlig forslag til bedring er: Bygg stambanen i nord nå!