Mens vi på hjemmefronten bekymrer oss for stadig økende renter, prisstigning som fortsatt er uten for kontroll, økte kostnader på det meste, samt et feilslått vinterfiske, går livet stort sett sin skjeve gang her på det afrikanske kontinent.

De fire siste ukene har jeg nok en gang hatt glede av å besøke Kenya — som nærmest har blitt mitt andre hjemland etter at jeg hadde fikk bo her over en lengre periode for snart ti år siden. Akkurat nå har jeg pakket mac-en med meg og funnet en liten strandkafè i området vi oppholder oss, like sør for den gamle havnebyen Mombasa.

Sola står i senit, og fra øst presser den legendariske tradewinden en forfriskende bris innover strandsonen og kjøler ned de luftfuktige 33 gradene som temperaturmåleren viser. Vinden som bæres over Det indiske hav, kommer akkurat nå en aning fra nordøst — slik at skipsfarten på vei mot syd har gunstig medstrøm. Senere på året vil den dreie litt, slik at båter på vei nordover får havstrømmene på sin side.

Utenfor brenningene ligger en og annen fiskebåt. Ikke sheltret eller med dekk. Her duger fortsatt en uthult trestokk, en såkalt utriggerkano med seilføring og støttet opp med pongtonger. Men så krever fiskeren ikke særlig mer hverken av utstyr eller fangst. Noen kilo til å dekke neste dags behov er stort sett nok.

Men som en bonde sa til oss mens han klargjorde til nok en sesong: Vi kan ikke miste håpet

For tre-fire år siden var jeg med en lokal fisker ut på bankene her. Da bittet kom og det begynte å bli fart i fisket avsluttet han med en fangst verdt 400-500 shilling. Hvorfor stanse nå, spurte jeg, men han skjønte lite av spørsmålet. Han hadde jo nok. Det er nettopp denne holdningen som berger kloden vi bor på.

Nå skal jeg ikke ta for meg klimadebatten, for det vet jeg for lite om. Men man trenger ikke være ekspert for å konkludere med at den dagen afrikanerne krever den samme levestandarden som oss, ja da er det takk og farvel til den verden vi kjenner.

Utenfor grunnlinja her i Kenya er det til en viss grad drivverdige fiskeressurser. Men dersom utriggerkanoen hadde vært byttet ut i stål og motor og fiskekroken med bunntrål, ville det neppe tatt lang tid før hele fiskerinæringen i Øst-Afrika hadde vært en saga blott. Vi har derfor mye å takke afrikanerne for.

Selv om de fleste man møter langs kysten, tilsynelatende er tilfreds med livet og smilene sitter langt løsere her enn det vi er vant med hjemmefra, er det langt fra bare fryd og gammen her under ekvator.

Vi skal ikke langt inn i landet før direkte nød slår imot oss. Under årets Kenya-tur har vi brukt en uke på en god gammeldags bilferie. Fra kysten til det kenyanske høylandet hvor Rift Vally pløyer gjennom det afrikanske kontinentet helt syd til Mosambique. Normalt ville vi langs vår ferd møtt folk som stort sett er fornøyd med å få tilfredsstilt det daglige behov. Men i de mest utsatte områdene har naturen slått seg helt på tverke. Store deler av de østafrikanske landene går derfor inn i sin femte sesong der de to årlige regntidene nærmest uteblir.

Å kjøre milevis langs åkerlapper som er ødelagt av stekende sol er deprimerende. Under normale forhold ville bøndene kunne klare to-tre avlinger i året. Men siden 2018 har de kun klart å skrape sammen en brøkdel av det de er vant til.

Sist vinter overlevde millioner av mennesker utelukkende på nødhjelp utenfra, og det ser absolutt ikke ut til at ting skal bedre seg med det første. Myndighetene frykter at så mange som fire millioner kenyanere står overfor hungersnød dersom regnet ikke kommer snart. Det gjør direkte vondt å se slikt med egne øyne. Men som en bonde sa til oss mens han klargjorde til nok en sesong: Vi kan ikke miste håpet.

Han hadde da kun lyktes to ganger på de siste ti avlingene. Maisen han sådde før jul, var allerede sunnsvidd før han fikk høstet et eneste aks. Nå ville han forsøke med bønner på det samme jordet så snart marken fikk en aning fuktighet. Han hadde ikke helt trua på grøde denne våren heller, men om han ikke gravde opp jorda og sådde på nytt. Da hadde han i hvert fall tapt.

Nå skal jeg på ingen måter bruke denne spalten til tiggerferd. Men når man opplever fattigdom — spesielt gjennom barns øyne — er det vanskelig ikke å gjøre noe. For andre gang engasjerer jeg og familien oss i et vannprosjekt i et av de hardest rammede områdene i Kenya, men det tar vi på andre arenaer, som eksempelvis Facebook.

Jeg ønsker likevel å fortelle en særdeles rørende opplevelse vi opplevde bare en time eller to etter at vi gikk i gang med dette vannprosjektet. En av våre toneangivende fiskere i nord satte promte inn 20.000 kroner på vannkontoen vi hadde opprettet. Ja, faktisk med en slik overbevisning at vi ut fra det ba vår prosjektleder å bestille borerigg.

Fra før hadde vi fått en hydrolograpport som viste at vi på en dybde av 200 meter ville treffe på rikelig med vann. Med den nordnorske fiskerens umiddelbare reaksjon, ja da så vi ingen grunn til å vente. Det var et klarsignal om å kjøre i gang.

Selv om vi fortsatt har langt igjen før prosjektet er finansiert, tror vi at alt nå faller på plass.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her