Sannhets- og fornorskningskommisjonen har under ledelse av Dagfinn Høybråten jobbet siden 2018 med å kartlegge hvordan ståa egentlig er for samer og kvener i Norge om dagen. Bakteppet er den statlige fornorskningspolitikken som har surret og gått i drøyt 100 år.
En prosess som formelt skal være avsluttet, men som ikke er det. For 100 års overgrep er ikke bare å stryke ut med en offentlig beklagelse. Nå er spørsmålet hva konsekvensene av denne kommisjonens funn må bli, og hvordan folk flest egentlig kommer til å takle det.
Den endelige kommisjonsrapporten skal framlegges i juni, men Høybråten har nylig latt seg intervjue om graverende funn og sin egen bratte læringskurve under arbeidet: «Nordmenn har ikke peiling på hva samene, kvenene og skogfinnene har måttet gjennomgå», sier han. Sant nok. En logisk konsekvens av at fornorskningspolitikkens kongstanke var å usynliggjøre urfolks- og minoritetskulturene. Forby språk og joik, tvangskristne urfolket og internere ungene i internatskoler der de ble formet i den norske leira.
Fornorskning er hersketeknikker satt i system. Usynliggjøring, latterliggjøring, fordømmelse, påføring av skyld og skam. Et ledd i usynliggjøringen har nettopp handlet om å ikke informere, eller debattere prosessen i storsamfunnet. Det at nordmenn ikke har peiling er et villet mål i denne politiske strategien. Urfolkskulturen skulle bare ignoreres til den var vekk.
Det snakkes om forsoning mellom det norske og samiske folket. Men denne kan ikke bare handle om en overfladisk forståelse og «huff, dette var da leit».
Borte er også språket og mye av kulturkunnskapen for mange samer og kvener i dag. Et så fundamentalt tap, som er et direkte resultat av overgrep fra stat og kirke er det nok vanskelig for utenforstående å begripe omfanget av. «Fornorskningen lever også i beste velgående» påpeker Høybråten. Det handler ikke bare om språktap og at samer fremdeles får spydige slengbemerkninger etter seg når de bærer kofte blant nordmenn. Det handler i stor grad om dagens arealpolitikk.
For når heller ikke politikere har peiling, forplanter den norske og EU-tilpassede forvaltningen seg i samiske områder. Denne tar ikke hensyn til urfolksrettighetene. Resultatet er blant annet at samer pålegges å tvangsslakte rein, med begrunnelsen at belastningen på beiteområdene er for høy. En kjensgjerning som henger direkte sammen med at beitearealene stadig blir mindre, fordi industri spiser opp utmarka. For staten har med raus hånd gitt klarsignal til både vindmølleparker, gruvedrift og annen utbygging i reindriftsområdene.
Storting og regjering har til og med valgt å ignorere høyesterettsdommen som for 15 måneder siden slo fast at vindmølleparken i Fosen er en ulovlig inngripen i urfolks rett til kulturutøvelse. For vindmølleparken står i konflikt med reindrifta, men snurrer fremdeles. Ingen gidder egentlig å ta hensyn til de surkete og hårsåre samene, uansett hvor rett de har.
Dagens fornorskningspolitikk handler både om at Norge mangler en kollektiv kunnskap om eget urfolk og fornorskningspolitikken, men også om den norske blindsonerasismen. Latterliggjøringen og hatet som er sosialisert inn i folkesjela gjennom utallige revynummer der kofta kroner idioten.
Høybråten forteller at det ligger så mye smerte i de 750 personlige historiene som Sannhets- og fornorskningskommisjonen har mottatt, at medlemmene fikk støtte av psykolog til å håndtere materialet. Vi skal ønske rapporten som kommer velkommen med en forventning om at dette ikke bare skal generere et kortvarig sjokk og blaff av empati, storsamfunnet må ta noen grep som koster.
Det snakkes om forsoning mellom det norske og samiske folket. Men denne kan ikke bare handle om en overfladisk forståelse og «huff, dette var da leit». Oppreisning handler derimot om et seriøst forsøk på å reversere noe av skadene. Det innebærer sterk satsing på samisk og kvensk undervisning, all offentlig kommunikasjon på samtlige språk og utstakt bruk av tolk i helsesektoren.
Men det som virkelig vil tydeliggjøre om Sannhets- og fornorskningskommisjonens arbeid har hatt noe for seg, er om vi er villige til en juridisk og politisk omstilling. En endring av vedtak og juridisk praksis som faktisk tar høyde for at urfolksrettighetene trumfer statlige vedtak, EU-tilpasninger og markedskrefter.
Spørsmålet er om vi evner å ta konsekvensene av overgrepene eller om folk flest går rett i fraukjelleren for å møkkerspe kommentarfeltet med samehets, som vanlig. Vi bør heller ta oss kraftig sammen, for tiden er overmoden for Norge til å prestere langt bedre enn vanlig ovenfor eget urfolk.