En mann på tå hev

En gammel kompis dro meg med på fotballtrening i forrige uke. Jeg hadde ikke spilt fotball på flere år. Jeg har vel egentlig aldri spilt fotball, sannheten er at jeg sparket fotball, i unge år. Men for all del, hvor vanskelig kan det være å hamle opp med noen jevnaldrende gubber, tenkte jeg og heiv meg med.

Det skulle vise seg at jeg var i øvre alderssjikt i gruppa. Jeg vil ikke si at de andre var guttunger, pluss minus femti er jo post-pubertalt så det holder, men de var likevel yngre. Og lettere. Mange vil kanskje også si mer veltrente, og det kan man jo bare si. Jeg holder meg til yngre og lettere, det gir meg bedre dager. Og det kan jeg trenge.

For i dag sa min fysioterapeut at jeg ikke kan vende tilbake til fotballen før i mars. Etter én trening? Jeg trodde knapt hva jeg hørte. Vi vant til og med andre omgang, jeg stilte meg bakerst og murte igjen målet med skostørrelse 47. De små og lette fyrene danset som ballerinaer rundt meg, til ingen nytte. Vi vant. Men nå er det altså over, jeg er ute med skade. Til våren.

Jeg hadde lenge gått og kjent på en sår akilles. Jeg visste ikke helt hva det skyldtes, kunne ikke peke på noe spesielt, men det begynte å gjøre vondt å gå ned trapper, og innimellom måtte jeg liksom gynge meg passelig i gang før jeg kunne begynne å gå. Men det er rart med det, slike små skavanker som bare sniker seg på har man lett for å venne seg til. Litt tilpasning, så går livet videre.

Men fotballtrening, innendørs, var ikke rett scene for min akilles. Jeg kunne merke det underveis; min beryktede (for de veldig lokalkjente på Finnsnes) tofotsfinte var på ingen måte like imponerende som for førti år siden, det var akkurat som om bena ikke skjønte hva hjernen sa lenger. Veldig rart. Men nå vet jeg altså hvor kommunikasjonen stoppet. I akilles.

Jeg trodde nesten ikke jeg skulle kommet meg gjennom natta. Det verket infernalsk. Utslitt av søvnmangel stavret jeg meg likevel på jobb dagen etter. Kollegene mine lo ikke akkurat, men bildet av en 55-åring som kommer på jobb med akilles-problem etter fotballtrening er jo bare en eneste stor klisjé, jeg unnet folk å le litt over tastaturet, selv om jeg satte pris på at ingen lo åpenlyst.

En uke etter går det litt bedre, jeg har ikke den sjarmerende haltinga over gangen lenger og er til forveksling lik en frisk person. Men treningsformen har tatt en brå vending. I stedet for å dore en ung og lett kontorist oppetter ribbeveggen, uten hensyn til hvor ballen måtte befinne seg, står jeg nå alene i en krok hjemme i stua og hever meg på tå. Fire sekund opp, fire sekund ned. I de to første ukene må begge føttene være med, kan ikke overbelaste den vonde akilles.

Som om ikke det var nok har jeg fra den samme fysioterapeut fått en rekke ryggøvelser, etter et rygghall jeg hadde for noen uker siden. En av øvelsene er å sitte på kne på en matte og legge den ene armen bak hodet og svinge meg bak og til siden så langt jeg klarer, og tilbake ned på matta med albuen. 15 ganger. For å strekke litt i musklene og trene opp fleksibilitet.

Hadde jeg vært en moderne mann hadde jeg kanskje tatt de øvelsene som skal til, sakte nok og lenge nok til at jeg kom meg noenlunde på beina igjen. Men jeg skal liksom ikke ligge på en matte og lete etter musklene som strammer rundt navelen eller feire at jeg nå klarer å sitte på kne i over ett minutt uten å dovne av i skankene.

Derfor, uten at jeg helt skjønte hvorfor, har jeg i all elendigheten vært og hentet fram noen strikk jeg kjøpte for noen år siden, for å trene musklene i overarmen. Når jeg er ferdig med de fornedrende øvelsene på den litt damete matta mi, setter jeg meg opp og drar noen tunge drag med strikkene for å kompensere med litt overarmsmuskulatur. Speider desperat etter en blodåre eller at noe annet synlig og spenstig skal gjøre sin entré.

Jeg er ikke så gammel i hodet som det kan høres ut, det er bare noe med fysikken. Ellers i livet er jeg en varm tilhenger av likestilling, jeg er klar til å følge både hun, han, hen og de, jeg kjemper for likelønn og likebehandling, jeg forventer det samme av døtrene mine som min sønn. Kjønn er aldri førende for mine forventninger til en persons evner.

Men jeg identifiserer meg selv som mann. Og min mannlighet lider når jeg ikke makter mer enn å heve meg på tå hjemme i stua. Jeg kunne ønske det ikke var slik, at jeg kunne, for å si det litt flåsete, heve meg over det. Men det får jeg ikke til.

Det er forunderlig hvor sterkt opplevelsen av det å være mann henger sammen med fysisk styrke.